Funn av lungeorm på slaktede dyr betyr ikke nødvendigvis at forandringene er så store at det påvirker dyrene, og det som per i dag blir registrert omfatter også relativt små forandringer på lungene. Hvor grensen for tilbakemelding til produsent skal gå, må man i en innkjøringsfase få litt erfaring med. Ut fra alle tilbakemeldingene Helsetjenesten for sau har fått fra mange veterinærer og saueprodusenter, har vi inntrykk av at svært få av besetningene med lungeormfunn har kliniske symptomer (hoste).
Lungeorm finnes nok i mange sauebesetninger, men i så små mengder at det ikke har betydning for dyras helse og velferd. Dette kommer nok hovedsakelig av at parasittmidlene mot rundorm i mage og tarm også har effekt mot lungeorm. Det er derfor viktig å unngå unødvendig behandling mot lungeorm, siden det vil føre til økt risiko for resistensutvikling hos mage- og tarmparasittene.
Som regel vil det altså ikke være behov for å behandle dyra særskilt mot lungeorm selv om man får tilbakemelding om lungeormfunn fra slakteriet. Det er kun grunn til å vurdere om behandling er nødvendig i besetninger der dyra viser kliniske symptomer.
Lungeorm forårsaker knuter og flekker med betennelsesforandringer i lungene. Det er dette som blir registrert som USR-funn på slakteriet. Foto: Guro Myhrene, Mattilsynet. (Trykk på bildet for fullversjon)
Livssyklus og klinisk betydning
Sau i Norge har tre forskjellige arter av lungeorm: den store lungeormen (Dictyocaulus filaria) og de to små lungeormene (Muellerius capillaris og Protostrongylus rufescens). De samme artene finnes hos geit, og ofte kan geiter bli mer sjuk av lungeormer enn sauen. Det er vanlig at småfe har blandingsinfeksjoner.
Den store lungeormen
Den store lungeormen lever i nedre del av luftrøret og de store bronkiene. Sauen blir smittet ved å spise gress med lungeormlarver. Larvene vandrer så gjennom tarmveggen, og via blod og lymfesystemet til lungene hvor larvene utvikler seg til voksne ormer, se figur 1. De voksne lungeormene legger egg i luftveiene, og de klekkede larvene blir hostet eller kryper selv opp til svelget hvor de blir med ut på beite med avføringen. Det tar ca. 4-5 uker fra sauen tar opp lungeormlarver til det skilles ut nye larver med avføringen.
Siden ormene lever i de større bronkiene, vil sterkt infiserte dyr ha tette luftveier med slimhoste og bronkitt. Ofte er geiter mer utsatt enn sauer. Hos sau i Norge er det mest vanlig med en lett infeksjon med få eller ingen tegn til sjukdom. Sau utvikler delvis immunitet mot den store lungeormen.
De små lungeormene
De små lungeormene er ganske vanlig i geitebesetninger, men trolig mer sjelden i sauebesetninger. Disse ormene har en indirekte utvikling, der ulike landsnegler fungerer som mellomverter. Larvene som blir skilt ut med avføringen, blir tatt opp av sneglene og utvikler seg inni disse til larver som kan infisere sau og geit igjen dersom sneglene blir spist, se figur 1. På samme måte som med den store lungeormen, vandrer larvene til lungene. De små lungeormene lever mer perifert i lungene enn den store lungeormen, hovedsakelig i bronkioler og alveoler.
De små lungeormene gir sjelden sjukdom, men sterkt infiserte dyr kan ha tørrhoste. Forekomst av parasitter i lungene vil imidlertid ofte forårsake betennelsesforandringer i lungevevet, såkalte ormeflekker eller ormeknuter (ofte M. capillaris). Det er ofte disse ormeflekkene eller knutene som fører til kassasjon av lungene på slakteriet. Ormeflekker er uregelmessige misfarginger av lungeoverflaten. Funn av store misfargede områder kan skyldes at lungevevet er kollapset (atelektase) pga. tilstopning av bronkier og bronkioler. Ormeknuter er små, harde og lyse eller røde knuter som inneholder larver eller voksne ormer. Småfe utvikler sjelden noe godt immunforsvar mot de små lungeormene, og derfor er eldre dyr ofte sterkest angrepet.
Figur 1. Lungeormens livssyklus. Sauen blir smittet ved å spise gress med lungeormlarver. Larvene vandrer fra tarmen til lungene hvor de utvikler seg til voksne ormer. De voksne ormene legger egg i luftveiene, og de klekkede larvene svelges og skilles ut med avføringen. På beitet vil larvene utvikle seg til infektive larver som kan smitte sauen via beitegraset. De små lungeormene er avhengig av snegler for å fullføre utviklingen i det fri, og sauen smittes ved å spise gress med infiserte snegler. Illustrasjon: Vibeke Tømmerberg
En antar at den store lungeormen ikke overlever vinteren på beite i Norge. De små lungeormene kan overleve vinteren i sneglene, så sant sneglen selv overlever vinteren. Siden parasittenes mulighet for overvintring ute er så dårlig, betyr det at utskillelsen av lungeormlarver fra eldre dyr som har hatt parasittene i seg gjennom vinteren er den viktigste kilden til nedsmitting av beitene. Beitene blir smittet ut på våren og utover beitesesongen, slik at smittepresset ofte er størst på høsten. Fuktige og relativt varme somre er gunstig for oppformeringen av parasitter i beitet.
Diagnostikk
Diagnosen lungeorm baserer seg på klinikk (hoste), funn av lungeorm-larver i avføringsprøver eller lunger fra døde dyr, eller karakteristiske lungeforandringer ved slakting og obduksjon. I de fleste tilfeller vil diagnosen stilles ut fra USR-funn og kliniske symptomer. Man vil ikke alltid påvise lungeormlarver i avføringsprøver fra dyr som har lungeorm fordi utskillelsen av larver i avføringa er ujevn, i tillegg til at larvene lett kan bli ødelagt i forbindelse med transport og bearbeiding av prøven. Prøver fra flere dyr/samleprøve over flere dager øker derfor sjansen for påvisning. Lungeorm krever spesielle undersøkelsesmetoder og er ikke en del av rutineundersøkelsen av avføringsprøver. Ønsker man undersøkelse for lungeorm må det derfor presiseres ved innsending av prøven.
Behandling mot lungeorm
Den store lungeormen
Både benzimidazolene fenbendazol (Curaverm® , Panacur vet.®) og albendazol (Valbazen vet.®), og avermektinene ivermektin (Ivermax® og Ivomec vet.®) og doramektin (Dectomax®), har god effekt mot den store lungeormen (D. filaria) ved engangsbehandling med samme dose som brukes mot rundorm i mage og tarm. Mange sauebesetninger behandler påsettlam og evt. voksne dyr mot rundorm etter innsett om høsten. Denne behandlingen vil ha god effekt mot den store lungeormen, som er den mest patogene av lungeormene, og dette er nok hovedsakelig forklaringen på at vi sjelden ser kliniske utbrudd av lungeorm hos sau. Behandlingen av påsettlam har nok mest å si, siden voksne dyr utvikler delvis immunitet mot den store lungeormen.
De små lungeormene
De små lungeormene er vanskeligere å behandle fordi ormene er innkapslet i lungevevet, eller i et område av bronkiene med dårlig blodtilførsel på grunn av betennelsesreaksjonene i lungevevet. I tillegg finnes det larver som er i hypobiose (dvale), og dermed er mindre følsomme for behandling. I praksis er det imidlertid sjelden behov for å behandle spesifikt mot de små lungeormene, siden de er lite patogene. Behandlingsregimet som er angitt i den norske preparatomtalen for Panacur mikstur mot små lungeormer (M. capillaris) hos sau er lav dosering av fenbendazol (1,25 mg/kg) gitt daglig i 7 dager, der behandlingen gjentas i nye 7 dager etter en måned. For albendazol er behandlingslengden 14 dager med doseringen 1,0 mg/kg. Forsøk viser at en hindrer utskillelse av larver i avføringen opptil 6-9 måneder etter behandling, men praktiske erfaringer har vist at utskillelse av larver kan skje allerede få uker etter siste behandling.
Ivermektin kan gis enten via munnen eller som injeksjon. Når det gis via munnen brukes samme dosering som mot rundorm i mage og tarm. Doramektin gis som injeksjon. En kan sannsynligvis forvente bedre tilgjengelighet i lungevevet når behandlingen gis som injeksjon, og det er angitt effekt både på M. capillaris og P. rufescens med eksempelvis doramektin. Forsøk viser derimot at en ikke oppnår like lang hindring av larveutskillelse som ved de langvarige behandlingene med benzimidazoler. Det er imidlertid vanskelig å sammenligne effekten av de ulike behandlingsregimene fordi det finnes få studier på dette.
Hva er den beste behandlingen i besetninger med klinikk?
I lys av kunnskapen om resistens mot parasittmidler hos rundormer, er det lite gunstig å bruke behandlingsregimer med lav dosering over flere dager. Vi vet at underdosering er noe av det som trigger resistensmekanismene i parasittene mest. Mage og tarm-parasitter vil også bli berørt av et lavdoserings-regime over flere dager og dette er ikke ønskelig. At lungeorm i all hovedsak gir lite sjukdom og klinikk, gjør at en i utgangspunktet ikke trenger å behandle spesifikt mot lungeorm hos sau. Men i de besetningene en har diagnostisert (slakterifunn, avføringsprøve eller obduksjon) klinisk utbrudd av lungeorm, vil vi foreslå behandling etter innsett med et avermektin i form av et injeksjonspreparat for å oppnå best mulig effekt mot de små lungeormene, samtidig som en tar hensyn til mulig resistensutvikling. Det er bare doramektin som har indikasjon mot de små lungeormene i Norge. I tillegg bør rutinene for beitebruken (dyretetthet på beite, beiteskifter o.l.) gjennomgås.
Denne saken er også publisert i Praksisnytt nr. 2/2017 og NVT nr. 7/2017 (i spalten Nytt fra Helsetjenestene).