Av: Synnøve Vatn, Animalia og Vibeke Tømmerberg, Helsetjenesten for sau - Animalia
Erfaringer fra flere besetninger de siste årene tyder imidlertid på at dosen som tidligere har blitt anbefalt til et lam (300 mg) ikke alltid er tilstrekkelig til å forebygge mangel. Dette har sammenheng med at tilveksten hos norske lam har økt betraktelig siden forsøkene med jernbehandling ble utført, og jernbehovet er proporsjonalt med tilveksten. En økning av dosen til 400-600 mg har blitt forsøkt i noen besetninger med godt resultat.
Årsak
Hos de aller fleste lam med løpetympani er det store mengder av spesielle gassdannende bakterier i løpen. Sarcina ventriculi er den bakterien som har størst betydning, men Clostridium fallax og Clostridium sordellii kan også spille en rolle. Jernmangel ser ut til å disponere for utvikling av løpetympani. Dette kan ha sammenheng med at jernmangelen gir unormal appetitt, noe som fører til at lamma spiser forurenset strø eller jord som inneholder bakterier. Mange lam er litt blodfattige (anemiske) som følge av mangel på jern ved to til tre ukers alder fordi melka inneholder lite jern samtidig som behovet er høyt i denne perioden. Det er særlig lam som vokser fort som bruker opp det medfødte jernlageret før de tar opp fôr som inneholder tilstrekkelig med jern. Vanligvis gir ikke dette sjukdom hos lamma, og de får i seg jern når de begynner å ete gras og jord på beite. Men i besetninger der dyra står inne lenge inne (2-4 uker) og hos kopplam på melkefôring som står inne, kan lammene utvikle jernmangelanemi som gir økt risiko for løpetympani.
Symptomer
Sjukdommen opptrer som regel hos lam i alderen 3-5 uker, når lammene er i ferd med å bli drøvtyggere. Lammene blir oppblåste i buken, særlig på høyre side. De slutter å spise, går litt stivt og får kolikksymptomer. Ofte er slike lam i tillegg anemiske med bleike slimhinner. Dødeligheten kan være høy om sjukdommen ikke oppdages og behandles tidlig og i noen tilfeller kan sjukdomsforløpet være så hurtig at lamma bli funnet døde uten at en har sett spesielle symptomer. Noen lam har et mer langvarig sjukdomsforløp med diffuse symptomer, og hos disse lamma kan det være store sår og blødninger i løpen, men med variable mengder gass.
Lam med løpetympani er oppblåst i buken, stive i gangen og har kolikksymptomer. Foto: Synnøve Vatn
Diagnostikk
Typiske obduksjonsfunn er store mengder gass i løpen og tarmene og i en del tilfeller også sår i løpeslimhinna. I noen tilfeller kan løpen være sprukket. Hos lam med løpesår kan man ofte finne baller med sammenfiltret ull og gresstrå i løpen. Undersøkelse av løpeinnhold for Sarcina-bakterier er enkelt å gjøre i felt. En dråpe løpeinnhold på objektglass med dekkglass oppå kan undersøkes direkte uten farging, fortrinnsvis med fasekontrast og 40 x objektiv. Undersøkelse uten fasekontrast er også fullt mulig. Gramfarging vil gjøre undersøkelsen vanskeligere, siden bakteriene da blir mørke og vanskelige å kjenne igjen. Sarcina ventriculi har et karakteristisk utseende med store bakteriekonglomerater som består av et stort antall enkeltkokker, se bilde.
Som alternativer til diagnosen løpetympani bør en tenke på tarmslyng og trommesjuke. Ved tarmslyng vil lamma dø i løpet av få timer, mens det ved løpetympani er et mer langstrakt sjukdomsforløp. Hos lam med løpetympani kan det oppstå tarmslyng i tillegg, som et resultat av gassopphopningen i løpen og tarmene.
Obduksjonsfunn hos et lam med løpetympani. Både løpen og tarmene er svært gassfylte. Foto: Synnøve Vatn
Lam med tarmdreining. Tarmene er mørke og gassfylte. Lammet har også mye gass i løpen. Foto: Synnøve Vatn
Bakterien Sarcina ventriculi slik den ser ut i ufarga direkteutstryk. Mange små enkeltkokker som henger sammen i store konglomerat. Foto: Synnøve Vatn.
Behandling
Løpetympani kan være vanskelig å behandle. I milde tilfeller med lite gassfylning kan renset parafin e.l. dosert i munnen være tilstrekkelig til å få evakuert ut gassen. I mer alvorlige tilfeller må en forsøke å skaffe avløp for gassen i løpen ved hjelp av en kanyle, og for å unngå bukhinnebetennelse bør lamma i tillegg få antibiotika (injeksjon i kroppen). Samtidig må det tilføres egnet antibiotika dosert gjennom munnen for å drepe de gassproduserende bakteriene. Bakterien S. ventriculi er følsom for penicillin. Det samme gjelder C.sordellii og C. fallax. Penicillin bør derfor brukes fremfor bredspektrede antibiotika. Det bør benyttes et syrestabilt preparat, og tabletter beregnet for per oral behandling av enmagede dyr er derfor godt egnet. Penicillintablettene bør løses opp i litt lunken væske slik at bollerennrefleksen stimuleres og man unngår at preparatet havner i vomma. Anbefalt dosering er 1 tablett (165 mg) 3 ganger daglig i 2 døgn, f.eks. ved bruk av Apocillin tabletter®.
Forebygging
For å forebygge løpetympani er det viktig at lamma ikke blir stående inne for lenge om våren. Tilgang på grovfôr og kraftfôr av god kvalitet vil stimulere utviklingen av vomfunksjonen. Hvis vomma fungerer normalt vil ikke løpetympani oppstå. I besetninger som har problemer med løpetympani vil det ofte bygge seg opp smittepress med bakterier i fjøsmiljøet og på beitet der de sjuke dyra har gått. God hygiene vil gi mindre opphoping av bakterier, og området rundt fjøset og andre steder der dyra oppholder seg mye kan være lite egnet som vårbeite dersom det er opptråkket og har mye bakterier fra tidligere år.
Forebyggende behandling med jern har i forsøk hatt positiv effekt mot løpetympani. Ved besetningsproblemer er det aktuelt å gi jerntilskudd til alle lam, fortrinnsvis gitt som injeksjon siden det gir en sikrere effekt enn dosering i munnen. Siden det tar et par uker før lammene nyttiggjør seg jerntilskuddet, bør det gis første leveuke. I besetninger med store problemer anbefaler vi at man prøver å få gitt jerntilskudd 1-3 dager etter fødsel, i hvert fall til de eldste lammene som står lengst inne og dermed er mest utsatt. Det finnes ikke jernpreparater beregnet for lam på markedet, men jernpreparater beregnet for gris kan benyttes. Det har tidligere blitt anbefalt å gi 300 mg jern s.c. i lyskefolden, men erfaringer fra felt de siste årene tyder på at denne dosen ikke alltid er tilstrekkelig til å forebygge mangel. En økning av dosen til 400-600 mg har blitt forsøkt i noen besetninger med godt resultat. Dosen bør tilpasses lammets kroppsvekt ved injeksjon og forventet tilvekst, slik at den høyeste doseringen brukes til store lam som forventes å ha høy tilvekst (f.eks. store enklinger og tvillinger). Man skal være forsiktig med å gi jerninjeksjon til lam med vitamin E- og selenmangel, siden det kan gi risiko for forgiftning. I besetninger med tilfeller av stivsjuke, eller der man mistenker mangel fordi det gis lite kraftfôr eller annet tilskudd, bør det for sikkerhets skyld gis injeksjon av vitamin E og selen samtidig som jerninjeksjonen.
Det går også an å gi jernpreparater beregnet for gris dosert direkte i munnen eller blandet ut i melka (aktuelt til kopplam). Ved å dele opp dosen over flere tildelinger øker sannsynligheten for at lammet skal nyttiggjøre seg jernet. Det er kanskje en fordel å bruke jerntilskudd i flytende form i stedet for pasta, siden dette stimulerer bollerennerefleksen, men det finnes lite erfaring med effekten av de ulike typene perorale tilskudd. Dersom man bruker et preparat som skal gis innen 24 timer etter fødsel fordi det er basert på opptak før lukking av tarmen, bør man følge den samme anvisningen når det brukes til lam. Som et utgangspunkt for dosering vil vi foreslå 600 mg (3 x grisedose). Det anbefales at de alltid har fått minst ett mål med råmelk før de får tilskudd.
Dersom du har erfaringer med bruk av jerntilskudd til lam som du tror vil være til nytte for andre veterinærer, så gi oss gjerne en tilbakemelding (ht.sau@animalia.no).