Parasitter

Parasitter som forekommer i Norge, kan deles inn i følgende grupper:  

1. Protozoer (encellede organismer) (Se eget kapittel for koksidier)
2. Helminter (rundorm, bendelorm og ikter)
3. Artropoder (leddyr) 

Blant endoparasittene (protozoer og helminter) er det framfor alt protozoer (koksidier) som forårsaker sykdom hos fjørfe i Norge. Spolorm er påvist i et fåtall verpehønsflokker (2023). Frittgående fjørfe kommer i kontakt med sin egen og andres avføring i miljøet, noe som gir rask smittesprednng av koksidier og spolorm i en flokk. Blant ektoparasittene (artropoder) representerer rød hønsemidd (Dermanyssus gallinae) det alvorligste og mest utbredte problemet. Ca. 25 % av hønsehusene i Norge er infisert med rød hønsemidd.

Generelt om forebygging av parasitter 

For å holde parasittbelastningen så lav som mulig både i hus og uteareal er følgende viktig:

• Ulike aldersgrupper bør holdes atskilt. I kontinuerlige driftsformer vil parasitt- belastningen kunne akkumuleres over tid. Slik drift bør i prinsippet frarådes.  
• ” Alt inn – alt ut” prinsippet anbefales i all kommersiell fjørfeproduksjon. Det anbefales alternerende bruk av utearealer, samt at fuktig strømaterial om mulig erstattes under pågående produksjon for å hindre at smittepresset bygges opp.  
• Bruk av hygienebarrierer og overtrekkstøy (ren og uren sone) reduserer/hindrer smitte fra personell og besøkende.  

Produsentene bør gis informasjon om:  

• parasittenes livssyklus og smitteveier slik at de kan iverksette forebyggende tiltak.  
• å ha gode rengjøringsrutiner med målrettet bruk av desinfeksjonsmidler.  

Desinfeksjonsmidler som inneholder det aktive stoffet p-chloro-m-cresol er påvist å ha effekt mot parasittegg. 

 

Generelt om behandling av parasitter

Det finns i dag få legemidler som er godkjent for parasittbehandling av fjørfe i Norge. Ved feil eller overdreven bruk av disse er det en fare for at det kan utvikles resistens mot legemiddelet. Riktig bruk er derfor viktig for god effekt, også i fremtiden. Behandling av parasitter med legemidler bør kombineres med biosikkerhetstiltak og gode hygienerutiner.

Infeksjon med koksidier 

Innledning

Det finns mange strikt artsspesifikke Eimeria-arter som forekommer i ulike tarmavsnitt hos ulike fjørfearter. Sykdommen som koksidene forårsaker kalles koksidiose. Hos fjørfe spres koksidier via oralt opptak av sporulerte oocyster som kommer ut i dyrenes miljø med avføringen. Etter opptak infiserer de tarmslimhinnen og formerer seg og forårsaker skader i spesifikke tarmavsnitt avhengig av koksidieart.

Forekomst

Koksidier forekommer hovedsakelig hos unge dyr som oppfôres på gulv/strø.  

• Slaktekylling: Det påvises sjelden klassisk koksidiose hos slaktekylling i Norge. 
• Kalkun: Koksidieinfeksjon er vanlig hos kalkun.  
• Høns: Koksidiose hos verpehøns påvises bare sporadisk. 

Klinikk  

Klinisk form og grad av sykdom beror på hvilken/hvilke Eimeria-arter dyrene er smittet med. Ulike arter forekommer i ulike tarmavsnitt og viser forskjellig patogenitet. De mest patogene artene infiserer de bakre tarmavsnitt (blindtarm, tykktarm).

Klinisk koksidiose karakteriseres av løs og eventuelt blodig avføring, nedsatt allmenntilstand og økt dødelighet. Subklinisk form medfører uspesifikk klinikk, som dårlig tilvekst i forhold til fôropptaket. Koksidiose er en viktig predisponerende faktor for nekrotiserende enteritt (Clostridium perfringens) hos fjørfe.  

Diagnostikk

• Klinisk form: Diagnosen koksidiose stilles på bakgrunn av sykdomstegn og tarmskader i kombinasjon med påvisning av koksidier i avføringsprøve eller i utstryk fra tarmslimhinnen fra syke eller selvdøde dyr.
   
• Subklinisk form: Ved obduksjon av nylig avlivede dyr finner man skader og nekroser i tarmslim-hinnen. Dette kan være små blødninger eller hvite partier som sees fra serosasiden. Disse slimhinneforandringene kan pga. postmortelle prosesser forsvinne etter en tid. Lokalisering, omfang og type skade varierer avhengig av hvilke(n) Eimeriaart(er) som opptrer. Obduksjon kombineres med påvisning av koksidier i utstryk fra tarmslimhinne. 

Mengden koksidier kan bestemmes ved telling av oocyster (mikroskopi) i avføringsprøver. Til artsbestemmelse buker Veterinærinstituttet en PCR-metode. 

For å vurdere graden av koksidiose makroskopisk på flokknivå kan man utføre såkalt «lesion scoring» etter en standardisert protokoll (15). Denne metoden brukes først og fremst innen forskning og for overvåkning av sykdomssituasjonen i slaktekyllingproduksjonen.  

Profylakse

Det finnes flere Eimeria-vaksiner for tamhønskylling godkjent i Norge (Evalon Hipra; Evanovo Hipra; Evant Hipra; Paracox-5; Paracox 8). Alle kyllinger, både av verpehøns og slaktekyllingraser, vaksineres mot koksidiose i Norge. De vaksiner som er tilgjengelige inneholder sporulerede oocyster fra ulike attenuerte stammer av Eimeria. I henhold til produktinformasjonen gir de beskyttende immunitet i 40-70 dager, men klinisk erfaring taler for en betydelig lengre beskyttelse. Det er ulike koksidievaksiner for avls/verpehøns og slaktekyllinger (levealder). Vaksinene sprayes vanligvis på kyllingene på klekkeriet, men kan også gis i fôret eller drikkevannet eller in ovo.  

Det er ikke tilgjengelig koksidievaksine til kalkun i Europa.  

Det brukes ikke koksidiostatika forebyggende til slaktekylling eller kalkun i Norge. Det er stort fokus på miljø, røkt (inkludert fôring og fôr) og hygiene. Spesielt viktig er det å holde strøet tørt. Dette reduserer oocystenes overlevelse og infektivitet  i strøet på grunn av uttørking.  Det er imidlertid viktig at strøet ikke blir alt for tørt for å sikre god virkning av vaksinasjonen (strø bør så vidt holde sammen etter å ha klemt det sammen i hånden).

Behandling

Behandling er aktuelt etter bekreftet diagnose. Det finnes ikke legemiddel mot koksidiose til fjørfe med markedsføringstillatelse i Norge, men amprolium er tilgjengelig på godkjenningsfritak (Coccibal vet, 2025). Anbefalt dosering er 20 mg/kg kroppsvekt per døgn i 5–7 dager ifølge produktvedlegg (oppløsning til drikkevannsadministrasjon) og kan brukesbåde til verpehøns (eggproduksjon), slaktekylling og kalkun. Det er fastsatt MRL verdi for egg og slakt og tilbakeholdelsestid er oppgitt til 0 dager for egg og 0 dager for slakt.  
Narasin og monensin er registrert som fôrtilsetningsmiddel mot koksidiose (koksidiostatika). Disse ble inntil 2016 tilsatt alt konvensjonelt slaktekyllingfôr (narasin) og kalkunfôr (monensin) i Norge, men er nå utfaset. Narasin som fôrtilsetning til slaktekylling er fortsatt (2025) tilgjengelig.
 

Infeksjon med spolorm (Ascaridia Galli)

Forekomst

Spolorm er påvist i et fåtall besetninger i Norge (2023). Spolorm har stort spredningspotensiale. I våre naboland er denne parasitten fått stor utbredelse på verpehøns.  Sykdomstegn i flokken kommer gradvis. Disse kan være diare, økt fôrforbruk, nedsatt tilvekst, skitne egg, og i siste omgang nedsatt eggproduksjon. Dødsfall ses sjeldent (obstruksjon av tarmen, oftest unge dyr). Spolorm kan havne i eggehviten om de vandrer fra kloakken og opp egglederen. Dette gir som regel negative reaksjoner hos konsumentene.  

Diagnostikk

Gjødselprøve

Veterinærinstituttet analyserer gjødselprøver (100 eller flere avføringsklumper pr hus). Med dagens rutineanalysemetoder av avføringsprøver kan egg fra spolorm og blindtarmsorm (Heterakis gallinarium) ikke skilles fra hverandre. Det er viktig å stille riktig diagnose slik at en kan iverksette adekvat behandling. Sikker diagnose gjøres ved å obdusere dyr og påvise den voksne ormen. I Sverige er det utviklet en PCR-metode, men den er ikke tatt i bruk her i landet (2025).  

Feltobduksjon

Ved feltobduksjon finner man 5-12 cm lange beige ormer i tynntarmen. Sporadisk kan man finne spolorm i gjødselen.

Profylakse

Spolormeggene er svært miljøresistente og overlever lenge i miljøet. Utgjødsling, mekanisk rengjøring, (bytte øverste jordlag ved utgang), kalking eller flambering av golv, desinfeksjon (klorkresol produkter er angitt virksomme). Merk at smitten kan overføres med sko, redskap og lignende mellom ulike rom/hus. Gode biosikkerhetsrutiner (bruk av sluse/klesskift) er nødvendig.

Behandling

For et vellykket behandlingsresultat er det viktig å starte behandling så tidlig som mulig etter diagnose. Dyrene smittes raskt igjen etter avsluttet behandling og behandling bør derfor gjentas med 6-8 ukers mellomrom. Det totale antall behandlinger bestemmes av hvor lenge dyrene skal leve og mengden spolorm, som vurderes med avføringsprøver. Behandlingen reduserer sannsynligvis også smittebelastningen i fjørfenæringen.
Fenbendazol (Panacur AquaSol) og flubendazol (Fludosol) er godkjent til behandling av spolorm hos fjørfe, og preparater med markedsføringstillatelse er tilgjengelig i Norge. Preparatet er i er suspensjon for administrering i drikkevann. Behandlingseffekten kan kontrolleres gjennom ny avføringsprøve 7–10 dager etter avsluttet behandling. Resistens mot fenbendazol eller flubendazol hos Ascaridia galli har enda ikke blitt rapportert.

 

Infeksjon med rød hønsemidd (Dermanyssus gallinae) 

Forekomst

Forekomsten av rød hønsemidd er økende i Norge  og nå er ca 25% (2024) av alle verpehønshus i Norge infisert  (tall fra Animalia sitt overvåkningsprogram for rød hønsemidd). Hvor mange rugeeggshus som er infisert har vi ikke gode tall på.  

Klinikk

Det er oftest umulig å se på hønene om det er rød hønsemidd i huset. Midden er nattaktiv, og gjemmer seg i lysperioden. Midden kommer fram i mørkeperioden for å suge blod av hønene. Dette fører til kløe og uro i hvileperioden. Dersom det er mye midd i huset kan enkelte høner bli anemiske, og i verste fall dø. Da vil det som regel også være røde blodprikker på hønseeggene (eggene ruller over midd). 

Også andre dyr og fugler, inkludert mennesker, kan angripes av hønsemidd. Ved kraftige middangrep kan det derfor gå ut over arbeidsmiljøet. Hester er spesielt følsomme for rød hønsemidd, og kan få kraftig kløe og sår. Fjørfe og hester bør derfor ikke holdes i samme hus.  

Profylakse

Midden oppholder seg og legger egg i sprekker og hulrom i dyrerommet. Eggene klekkes og larven utvikles via nymfestadier til voksen midd. Dette tar ca 1 uke ved 20 grader C°. For at nymfene skal utvikle seg og hunnmidden legge egg, må de suge blod fra hønene. Midd som har sugd blod kan overleve i mange måneder (kanskje ett år) uten høner i huset.

Det er vanskelig, dyrt og tidkrevende å bli kvitt rød hønsemidd fra et hus! Derfor er det viktig å prøve å forhindre at den etablerer seg i hønsehuset. Genetiske undersøkelser viser at rød hønsemidd spresmed for eksempel transporter av unghøner, eggtransporter og annet. Smitte fra villfugl ser ut til å være av mindre betydning. Gode hygienerutiner rundt transporter og kjent fri middstatus hos unghøner er derfor de viktigste forebyggende tiltak.  

Diagnostikk

Midden er mørk grå til rød og opp til 1,5 mm lang. Det er lettest å se etter at lyset er slått av, da midden er aktiv i mørkeperioden og kryper fram for å suge blod fra hønene. For å påvise midd i dyrerommet kan man sette ut pappfeller som midden samler seg i. Animalia AS har et overvåkningsprogram der alle produsenter med hønsehus uten påvist midd må sende inn feller til overvåkningsprogrammet fra hver flokk. Animalia AS sender prøvetakingsutstyr til eggpakkeriene / rugeriene som videreformidler til produsentene. Midden identifiseres under lupe på grunnlag av morfologi. I tillegg blir midden undersøkt og delt inn i genetiske grupper ved hjelp av metode for analyse av middens DNA ved Veterinærinstituttet.

Behandling

Ved stor oppblomstring av middbestanden er det av dyrevelferdsgrunner nødvendig å bekjempe middbestanden. Det eneste legemidlet mot rød hønsemidd som har markedsføringstillatelse i Norge er fluralaner (Exzolt) som finnes i oppløsning til drikkevannsadministrasjon for fjørfe. Fluralaner administreres i en dose på 0,5 mg/kg kroppsvekt. Legemiddelet gis i drikkevannet, to behandlinger med 7 dagers mellomrom.

Kiselgur har en uttørkende effekt midden og kan brukes for å bekjempe (dempe) middbestanden i husdyrrommet og er reseptfritt. Det selges som pulver som enten kan blåses/strøs ut i husdyrrommet eller kan blandes i vann og sprøytes på innredning/i hus der det tørker. Pulveret mister sin effekt i fuktige omgivelser.  

Det har blitt vist at kombinasjonen av varme og bruk av sprøytemidler i tomme hønsehus kan utrydde midden (17), men kostnadene for en slik sanering kan være høye.  Sanering av rød hønsemidd må skje mellom innsett, mens huset er tomt for dyr. Den beste metoden vi har kunnskap om er oppvarming av huset til 55 grader C etter rengjøring og deretter sprøyting med et middrepende middel (acaricid). På Animalia sin hjemmeside finner du informasjon om sanering (16), samt rapport fra forsøket som Veterinærinstituttet gjennomførte og som er faglig grunnlag for metoden (17). På Folkehelseinstituttet sin hjemmeside finner du oversikt over godkjente skadedyrbekjempere som kan gjennomføre sprøyting med acarisidia (18).