Mot nekrotiserende enteritt hos slaktekalkun finnes det i dag ikke godkjente vaksiner.
Påvisning av bakterielle zoonotiske agens (Salmonella, Campylobacter) hos kommersielt fjørfe krever tiltak i henhold til nasjonal lovgivning. Antibakteriell behandling og vaksinering skal ved slike tilfeller ikke brukes.
Generelt skal antibiotika brukes kritisk, og kun dersom det er vel underbygd diagnostikk som støtter en slik terapi. Bakteriologisk undersøkelse med resistensundersøkelse bør ideelt sett utføres før igangsetting av behandling. Visse antibiotika er forbudt å bruke til matproduserende dyr, enkelte andre skal brukes svært restriktivt (ref. EU regelverk).
Nekrotiserende enteritt (NE) (Clostridium perfringens)
Forekomst
Klinisk sykdom er relativt sjelden hos slaktekylling og verpehøns, selv om det ikke lenger brukes ionofore koksidiostatika til slaktekylling. Ionofore koksidiostatika har også effekt mot klostridier. Forekomsten av subklinisk, produksjonsnedsettende sykdom hos slaktekylling er ikke systematisk undersøkt de senere år, men er antatt vanligere enn klinisk sykdom. Hos kalkun er nekrotiserende enteritt en av de vanligst forekommende bakterielle sykdommer. Klinisk sykdom forekommer sporadisk hos konsumegghøns, ofte i samspill med koksidiose.
Klinisk bilde og diagnostikk
Klinisk form av NE karakteriseres av økt dødelighet, evt med diaré, samt nedstemthet. Diagnose stilles først og fremst ved obduksjon av selvdøde dyr. Det sees nekrotisk belegg i store deler av tynntarmen, overflaten kan ligne på et gammelt frottéhåndkle. Det er mulig å påvise C. perfringens ved anaerob bakteriedyrkning, og toksintype kan bestemmes ved molekylære metoder (PCR). Rikholdig oppvekst av C. perfringens sett i sammenheng med klassiske obduksjonsfunn gir grunnlag for diagnosen NE.
Subklinisk form av NE gir dårlig tilvekst og/eller høyt forforbruk og fuktig strø. Diagnose stilles ved å undersøke tarmen på avlivede dyr (ikke selvdøde) for karakteristiske fokale sår eller fokal nekrose i tynntarmen. Disse skadene er vanligst forekommende i jejunum, men kan strekke seg inn i kaudale del av duodenum eller proksimale del av ileum. Sammen med de fokale skadene er det ofte mye slim og cellulært materiale. Tegn på NE ses vanligvis fra uke 3 hos slaktekylling, uke 4 hos kalkun og under oppverping hos verpehøns.
Fine bilder av de ulike former for NE kan finnes på nettet, eksempelvis (7)
Profylakse
Det mangler godkjent vaksine mot NE. Koksidiose er en av de viktigste predisponerende faktorer for NE og det finnes godkjente vaksiner mot koksidiose hos slaktekylling/høns. Disse vil virke profylaktisk mot NE gjennom å forhindre skader i tarmen forårsaket av koksidier. Videre vil også miljøfaktorer som for eksempel strøets fuktighet ha stor innvirkning på koksidiebelastningen i et hus; Tørt strø gir mindre overlevelse og infektivitet hos koksidieoocyctene da disse tørker inn. Fôrets sammensetning og struktur og fôringsrutiner kan påvirke risikoen for sykdom vesentlig. Det er viktig å ha dialog med fôrleverandør ved tarmsykdom. Ved fôrskifte hos kalkun må dette gjøres med gradvis innblanding av det nye fôret i det gamle. I tillegg kan organiske syrer og eller probiotika (for eksemple inneholdende Bacillus subtilis) tilsettes drikkevannet dersom det mistenkes tarmsykdom eller som forebygging.
Behandling
Siden koksidier veldig ofte er medvirkende ved nekrotiserende enteritt, og narasin har en svak antimikrobiell effekt som erfaringsmessig demper NE, kan det være indisert å bruke fôr tilsatt narasin som behandling dersom NE diagnostiseres hos et lite antall fugler i flokken. Med et lite antall fugler menes i denne sammenheng mindre enn 0,3% dødelighet på grunn av NE per dag. Det er da vanlig å bruke narasin i 5-7 dager før en går tilbake til fôr uten tilsetning.
Terapeutisk behandling med antibakterielle midler skal kun brukes ved klinisk sykdom. Førstevalg ved behandling av NE er fenoksymetylpenicillin administrert i drikkevannet. Det finnes ikke penicillinpreparater til fjørfe med markedsføringstillatelse i Norge. Fenoksymetylpenicillin (Phenoxylin vet pulv til mikst, oppl 325 mg/g) er tilgjengelig på godkjenningsfritak (2025). Anbefalt dosering er 13,5–20 mg/kg kroppsvekt per døgn i 3–5 dager slik det er angitt i produktvedlegget. Det er fastsatt MRL for fenoxymetylpenicillin i egg og slakt og tilbakeholdelse angitt til 0 døgn for egg og to døgn for slakt.
Penicillinresistens er svært sjelden hos C. perfringens. (8).
Andre klostridieinfeksjoner
Kråsbetennelse
Forekomst
I perioder kan det være økt forekomst av kråssår / kråsbetennelse hos kalkun og slaktekylling. Noen ganger kan disse utvikle seg til alvorlig sykdom med økt dødelighet. I slike alvorlige tilfeller kan klostridier være medvirkende.
Klinisk bilde og diagnostikk
Alvorlig kråsbetennelse kan gi redusert tilvekst, ujevn størrelse på dyrene i flokken og i verste fall økt dødelighet. Diagnosen stilles først og fremst ved obduksjon med funn av sterkt forandret koilinlag i kråsen. Denne kan være oppsprukket og med sår ned i underliggende slimhinne. Årsaksfaktorene for kråssår hos slaktekylling og kalkun er ikke helt klarlagt, men det er antatt at blant annet klostridier og adenovirus kan spille inn. Det bør sendes inn dyr eller tas ut prøver for bakteriologi og virologi for å avklare årsaksforhold. Innhold/egenskaper ved fôret kan også være en faktor i utviklingen av krårsbetennelse.
Profylakse
Dersom det ikke påvises et spesifikt agens som årsak til kråsbetennelsen er det ingen spesifikke profylaktiske tiltak. Gode hygienerutiner under og mellom innsett, optimalisert røkt inkludert fôr og fôring samt best mulig miljø er viktig.
Behandling
Ved alvorlig kråsbetennelse med dødelighet: Dersom klostridier er medvirkende (eventuelt sekundært) til kråssårene eller gir samtidige tarmlesjoner viser erfaring at behandling med fenoksymetylpenicillin administrert i drikkevannet ofte vil ha god effekt. Det finnes ikke penicillinpreparater til fjørfe med markedsføringstillatelse i Norge. Fenoksymetylpenicillin (Phenoxylin vet pulv til mikst, oppl 325 mg/g) er tilgjengelig på godkjenningsfritak (2025). Anbefalt dosering er 13,5–20 mg/kg kroppsvekt per døgn i 3–5 dager slik det er angitt i produktvedlegget. Det er fastsatt MRL for fenoxymetylpenicillin i egg og slakt og tilbakeholdelse angitt til 0 døgn for egg og to døgn for slakt.
Botulisme (Clostridium botulinum)
Forekomst
Vi har ikke sett botulisme på fjørfe i Norge siste 10 år, men sykdommen har forekommet tidligere. Sykdommen er vanligst på slaktekylling, men kan også forekomme på verpehøns. Det vanligste er en toksikoinfeksjon med produksjon av botulinumtoksin type C, D, eller mosaikkformene C/D eller D/C. Disse toksintyper er ikke toksiske for mennesker. Fjørfe med disse påviste toksintyper kan behandles (for å få bort dødelighet og gjøre dyrene transportdyktige) og så slaktes (kontakt alltid Mattilsynet ved mistanke om botulisme).
Klinisk bilde
Botulisme gir lammelser. En ser fugler som ligger i strøet og ikke kan løfte hodet, evt også med lukkede øyne. Respirasjon og hjerteaktivtet er det siste som rammes.
Diagnostikk
Tentativ diagnose stilles ut fra det kliniske bildet og må bekreftes ved påvisning av toksin i serum fra syke dyr. Botulisme er en meldepliktig sykdom.
Profylakse
Ingen kjent profylakse. Under utbrudd må døde og syke dyr fjernes ofte (flere ganger om dagen). Etter utbrudd må det vaskes og desinfiseres grundig for å prøve å fjerne C. botulinumsporer, som er svært resistente i miljøet.
Behandling
Klinisk erfaring fra Sverige er at Clostridium botulinum er svært følsom for penicillin, og at behandling har god effekt.
Førstevalg ved behandling av botulisme er fenoksymetylpenicillin administrert i drikkevannet. Dette er kun aktuelt dersom det er avklart at det er C. botulinum som IKKE produserer toksin som er giftig for mennesker. Det finnes ikke penicillinpreparater til fjørfe med markedsføringstillatelse i Norge.
Fenoksymetylpenicillin (Phenoxylin vet pulv til mikst, oppl 325 mg/g) er tilgjengelig på godkjenningsfritak (2025). Anbefalt dosering er 13,5–20 mg/kg kroppsvekt per døgn i 3–5 dager slik det er angitt i produktvedlegget. Det er fastsatt MRL for fenoxymetylpenicillin i egg og slakt og tilbakeholdelse angitt til 0 døgn for egg og to døgn for slakt.
Escherichia coli-infeksjoner
Forekomst
E. coli-infeksjoner (colibasillose) er en av de vanligste og mest tapsbringende fjørfesykdommer både i Norge og i resten av verden. Colibacillose er normalt årsak til en del av ”normal-dødeligheten” i fjørfeflokker, spesielt slaktekyllingflokker og kalkunflokker. Bakterien kan imidlertid også forårsake omfattende sykdomsutbrudd med høy dødelighet. Det kan være sykdom hos dyr som er svekkede og som infiseres av E. coli-stammer som inngår i den normale tarmfloraen. Det finnes dessuten genetiske varianter av E. coli med spesielt høy sykdomsfremkallende evne som kan forårsake klinisk sykdom med dødelighet selv i ellers friske fjørfeflokker. Hos verpehøns isoleres E. coli ofte fra høner som dør av eggleder/bukhulebetennelse i siste del av verpeperioden. I tillegg kan det oppstå mindre utbrudd av colibacillose med dødelighet under oppverping. Normalt går dette over i løpet av to uker uten behandling.
Klinisk bilde
Colibasillose kan gi lokal eller systemisk infeksjon og manifestere seg med en rekke ulike sykdomsbilder: Fra sepsis til kroniske betennelser, i en rekke organer og lokasjoner i kroppen. Hos fjørfe ses det allerede fra første leveuke og utover blant annet plommesekkbetennelse, navlebetennelse, bukhinne/bukhulebetennelse, eggstokkbetennelse, hjertesekkbetennelse, lårhodenekrose underhudsbetennelse med flere.
Diagnostikk
Diagnostikken bygger på obduksjon og bakteriologi med resistensbestemmelse.
Sekvensering med bestemmelse av sekvenstype er aktuelt for å avgjøre om det er en spesielt sykdomsfremkallende E. coli og for å gjøre epidemiologiske undersøkelser (vertikal overføring fra foreldredyr er beskrevet).
Profylakse
Sykdom relatert til E. coli-infeksjon bekjempes først og fremst gjennom forebygging, der god røkt, best mulig miljø og gode hygienerutiner i hele produksjonskjeden fra rugeeggpsproduksjon og klekkeri til produksjonsflokker har avgjørende betydning. Betydningen av gode hygienerutiner kan illustreres ved en studie der det ble vist at utbrudd av colibasillose i foregående flokk var største påviste risikofaktor for colibacillose i neste slaktekyllingflokk (230% økt risiko) (13). Videre er det viktig å ha oversikt over eller utrede for andre smittestoff som kan være til stede samtidig i besetningene, spesielt virus som kan gi immunsupresjon. Vaksinasjon mot E. coli kan overveies og er mest aktuelt i avlsflokker med bruk av autogene vaksiner mot sekvenstyper som tidligere er vist å gi problemer i produksjonen. For søknad om autogene vaksiner se nettsiden til DMP for mer informasjon (https://www.dmp.no/veterinermedisin/Godkjenningsfritak-og-legemidler-som-veteriner-fiskehelsebiolog-ma-soke-om/autogene-vaksiner). Det er på godkjenningsfritak tilgjengelig levende modifisert vaksine mot E. coli (Poulvac Ecoli).
Behandling
Medikamentell behandling av slaktekylling og kalkun er vanligvis ikke aktuelt (2, 9, 10, 12). I stedet bør det fokuseres på å avlive syke dyr, samt optimalisere røkt og miljø.
Det er flere grunner til at medikamentell behandling ikke er så aktuelt. E. coli er en del av normal tarmflora hos kylling. Hvis det forekommer patogene stammer av bakterien spres disse ofte blant kyllingene svært tidlig i livet (for eksempel i klekkeskapet). Det betyr at man vanligvis kommer for sent i gang med antibakteriell behandling; kyllingene er eksponert for coli-stammen, og de som utvikler sykdom drikker og spiser dårlig og vil ikke ta opp legemiddel administrert gjennom drikkevann eller for.
Behandling av E. coli-infeksjon med antibakterielle midler kan resultere i sykdomsforandringer som ikke blir borte før slakt og som så gir kassasjon. Ut ifra et økonomisk perspektiv, er det derfor ofte liten hensikt i å behandle med antibiotika. I tillegg øker risiko for å selektere for antibiotikaresistens.
Det er publisert en studie som indikerer at amoxicillinbehandling ved colibacillose kan forverre sykdommen (11).
Hvis infeksjonen ikke kan kontrolleres med avlivng av sjuke enkeltdyr, røkt og miljøtiltak er avliving av flokken anbefalt for å ivareta dyrevelferden.
Veterinærinstituttet tilbyr diagnostikk for helgenomsekvensering av E. coli. Dette kan brukes diagnostisk og i smittesporing ved å bestemme sekvenstype og klonalitet.
Antibiotikabehandling av verpehøns mot E. coli er uaktuelt da det ikke er MRL godkjenning for amoxicillin eller trimethoprim-sulfa for egg. Informasjon finnes i “Forskrift om grenseverdier for legemiddelrester i næringsmidler fra dyr”.
Infeksjon med Pasteurella multocida (Hønsekolera)
Forekomst
Denne infeksjonen angriper sporadisk enkeltbesetninger og da oftest voksen kalkun, slaktekyllingforeldre og konsumegghøns i økologisk driftsform. P. multocida-infeksjon med høy dødelighet (hønsekolera) er klassifisert som liste-2 sykdom i Norge.
Klinisk bilde
Dette er en luftveisinfeksjon som vanligvis resulterer i sepsis og død. Det er ikke uvanlig å se store mengder fibrin i buken og regresjon av folliklene. Ved kronisk infeksjon er leddbetennelser vanlig. Man kan også se purulent infeksjon i øvre luftveier og hakelapp (Wattle disease).
Diagnostikk
Diagnostikken bygger på obduksjon og bakteriologi med resistensbestemmelse.
Profylakse
Omfattende tiltak med svært systematisk rengjøring, desinfeksjon og insekt- og gnagerbekjempelse er nødvendig for å oppnå effektiv smittesanering. Vaksinasjon av påfølgende innsett etter påvist pasteurelloseutbrudd anbefales som et supplement til sanering. Det er ingen markedsførte vaksiner tilgjengelig i Norge, så det må søkes om godkjenningsfritak for en inaktivert vaksine.
Behandling
Antibiotikabehandling som eneste tiltak anbefales ikke på grunn av stor risiko for nye sykdomsutbrudd etter fullført behandling. Antibiotikabehandling i kombinasjon med vaksinering kan vurderes. I besetninger der antibiotikabehandling ikke er aktuelt kan vaksinasjon alene være effektivt for å hindre at dyr som ikke allerede er syke fra å utvikle sykdom, siden sykdommen spres relativt sent i en flokk. Alternativt må avliving av flokken vurderes for å sikre dyrevelferden. P. multocida er som regel penicillinfølsom og legemiddel administrert i drikkevannet er førstevalg ved behandling. Det finnes ikke penicillinpreparater med markedsføringstillatelse i Norge. Fenoksymetylpenicillin (Phenoxylin vet pulv til mikst, oppl 325 mg/g) er tilgjengelig på godkjenningsfritak (2025). Anbefalt dosering er 13,5–20 mg/kg kroppsvekt per døgn i 3–5 dager slik det er angitt i produktvedlegget. Det er fastsatt MRL for fenoxymetylpenicillin i egg og slakt og tilbakeholdelse angitt til 0 døgn for egg og to døgn for slakt.
Infeksjoner med enterokokker og streptokokker
Forekomst
Enterococcus spp. og Streptococcus spp. er vanlig forekommende bakterieopportunister som kan gi sporadisk sykdom hos fjørfe.
Klinisk bilde
Det kliniske bildet varierer. Obduksjonsfunn kan være omphalitt, endokarditt, artritt, osteomyelitt, cellulitt, peritonitt, salpingitt og fosterdød (”Dead in shell kyllinger). Enterococcus cecorum er kjent i andre land for å gi sykdomsutbrudd med abscesser i ryggraden og påfølgende paralyse av beina. Kyllingene sitter med beina strukket rett ut foran seg.
Diagnostikk
Diagnostikken bygger på obduksjon og bakteriologi med resistensbestemmelse.
Profylakse
Infeksjon forebygges gjennom gode hygiene og ruge- klekkerutiner på klekkeriet og gjennom gode rutiner for hygiene, røkt og miljø i besetningene. Det er viktig å kontrollere andre patogene agens, som for eksempel virus som kan svekke kyllingenes immunitet.
Behandling
Behandling med antibiotika er ikke aktuelt da kliniske erfaringer taler for at behandling med antibiotika sjelden gir tilfredsstillende effekt.
Rødsjuke (Erysipelas) - Erysipelothrix rhusiopathiae
Forekomst
Infeksjonen med Erysipelotrix rhusiopathiae hos voksne fjørfe forekommer sporadisk ved frittgående driftsopplegg, spesielt økologisk produksjon er utsatt. Kalkuner er spesielt mottakelige.
Klinisk bilde
I flokker med rødsjuke ser en ofte akutt sepsis med påfølgende høy dødelighet. Hos verpehøns kan en noen ganger også se nedsatt eggproduksjon.
Diagnostikk
Diagnostikken bygger på klinikk, obduksjonsfunn og bakteriologi. Obduksjon viser et klassisk sepsisbilde med stuvning og forstørret lever og milt.
Profylakse
Rødsjuke forebygges framfor alt ved god biosikkerhet og hygiene, eventuelt vaksinering. Fjørfeflokker bør holdes adskilte fra svinebesetninger, og ikke holdes i husdyrrom som tidligere har blitt brukt til svin. Ved påviste tilfeller av rødsjuke må syke/døde dyr fjernes raskt/flere ganger per dag. Det er vanskelig å sanere, spesielt i uteområder, siden bakterien overlever lenge i jord. Vaksinering ved innsett av dyr i påfølgende innsett anbefales. Godkjent vaksine finnes ikke på markedet i Norge, men inaktivert vaksine (laget til kalkun) er tilgjengelig på godkjenningsfritak (Nobilis Erysipelas vet).
Behandling
Antibiotikabehandling som eneste tiltak anbefales ikke på grunn av meget stor risiko for residiv etter fullført behandling. Antibiotikabehandling i kombinasjon med vaksinering kan derimot vurderes. I besetninger der antibiotikabehandling ikke er aktuelt kan vaksinasjon alene være effektivt for å hindre dyr som ikke allerede er syke fra å bli det. Alternativt må avliving av flokken vurderes. For å sikre dyrevelferd fram til avliving/slakting kan behandling med antibiotika være aktuelt.
Erysipelothrix rhusiopathiae er som regel følsom for penicillin. Administrert i drikkevannet er fenoxymetylpenicillin førstevalg ved behandling. Det finnes ikke penicillinpreparater til fjørfe med markedsføringstillatelse i Norge.
Fenoksymetylpenicillin (Phenoxylin vet pulv til mikst, oppl 325 mg/g) er tilgjengelig på godkjenningsfritak (2025). Anbefalt dosering er 13,5–20 mg/kg kroppsvekt per døgn i 3–5 dager slik det er angitt i produktvedlegget. Det er fastsatt MRL for fenoxymetylpenicillin i egg og slakt og tilbakeholdelse angitt til 0 døgn for egg og to døgn for slakt.
Erysipelothrix rhusiopathiae har zoonotisk potensiale og kan gi sårinfeksjoner med påfølgende komplikasjoner hos mennesker. Hansker skal brukes ved håndtering av sjuke og døde dyr.
Infeksjon med Staphylococcus spp.
Forekomst
Staphylococcus spp. er en allment forekommende opportunistisk bakterie som kan gi sporadisk sykdom hos fjørfe.
Klinisk bilde
Infeksjonen manifesterer seg oftest ved beinproblemer, hovedsakelig artritt, tendovaginitt, pododermatitt («bumble foot») og osteomyelitt. S. aureus kan i noen tilfeller også forårsake plommesekkbetennelse, pneumoni, dermatitt, abscesser og sepsis.
Diagnostikk
Diagnostikken bygger på obduksjon, svaber fra affiserte organer og bakteriologi med resistensbestemmelse.
Profylakse
God hygiene er grunnleggende. Tiltak som reduserer risikoen for hudskader og overbelastning av ledd/seneskjeder, og generelt godt miljø i huset (luftkvalitet, strø, drikkevannskvalitet, vagler mm).
Behandling
Medikamentell behandling anbefales generelt ikke, men kan være aktuelt i flokker av stor økonomisk verdi der problemet er omfattende, og stafylokokkenes rolle er godt dokumentert gjennom bakteriologiske undersøkelser med resistensbestemmelse. Fenoxymetylpenicillin administrert i drikkevannet er førstevalg ved behandling. Det finnes ikke penicillinpreparater til fjørfe med markedsføringstillatelse i Norge. Fenoksymetylpenicillin (Phenoxylin vet pulv til mikst, oppl 325 mg/g) er tilgjengelig på godkjenningsfritak (2025). Anbefalt dosering er 13,5–20 mg/kg kroppsvekt per døgn i 3–5 dager slik det er angitt i produktvedlegget. Det er fastsatt MRL for fenoxymetylpenicillin i egg og slakt og tilbakeholdelse angitt til 0 døgn for egg og to døgn for slakt.
I de tilfeller behandling ikke er aktuelt avlives syke dyr, og røkt og miljø optimaliseres.