Personlig ansvar

Filmen viser ulovlig og uakseptabel behandling av dyr. I noen av besetningene viser den holdninger til både dyr og lovverk som indikerer en ukultur. Andre besetninger er representert med få sekunder som ikke gir grunnlag til å fastslå det samme, selv om både filmskaperne og NRK hevder at det var like ille hos alle de hadde besøkt.

Filmen har en enkel analyse: Dyremishandlingen er «systemets» feil. Hva «systemet» egentlig er defineres ikke konkret, men det er underforstått at det innebærer en storskala industri, med vekt på store volumer, effektivitet og pressede økonomiske rammer. Faktum er at norsk svinenæring er blant de mest småskala- og familielandbruksbaserte i hele den vestlige verden. Filmselskapet Piraya og NRK bruker denne analysen til å underbygge en overordnet generalisering, nemlig at forholdene de har dokumentert i noen få besetninger er gjengs i hele svinenæringa.

Den analysen vrir søkelyset bort fra det personlige ansvaret alle som direkte eller indirekte har ansvar for dyr alltid har. At den enkelte svineprodusent i perioder opplever økonomien som presset, er det ingen tvil om. Men det kan aldri legitimere dårlig dyrevelferd. Lovbruddene som vises i filmen har ingen rasjonell økonomisk begrunnelse. Kastrering til riktig tid og på rett måte gir friskere griser og mindre risiko. Manglende oppfølging av sjuke griser øker tapet. Korrekt avliving koster ikke mer en feil avliving.

Flytting av griser basert på kunnskap om deres atferd går raskere enn vold og tvang. Godt stell og god omsorg for dyr er alltid god økonomi, og det er viktig ikke minst hvis marginene er små.

Problemet filmen dokumenterer ligger derfor på et annet plan enn «system» og økonomi. Det dreier seg om kultur, holdninger og etikk både i forholdet til dyr og til regelverk. Det er i høyeste grad et personlig ansvar. Det personlige ansvaret ligger på flere enn den som direkte steller grisen. Alle som har et ansvar rundt produksjonen og er en del av husdyrnæringa i vid forstand har et ansvar for å ta tak i dårlig eller ulovlig praksis og kulturer og holdninger som i neste omgang kan få praktiske uttrykk.

Få har kjennskap til forhold som de groveste i filmen. Mange har kjennskap til dårlige dyrehold og får også iblant signaler om holdninger til dyr som er uakseptable. Å ta opp slike tema er ubehagelig og utakknemlig. Derfor blir det ofte ikke gjort. I beste fall er filmen et tidsskifte på dette punktet. Debatten viser at alle yrkeskollegaer, varemottakere og organisasjoner – blir stilt til ansvar for enkeltprodusenters handlinger og holdninger.

Mange spør hvor denne ukulturen kommer fra. En vesentlig del av svaret er at det kommer fra fortida. For ikke mange tiår siden kunne produsenten selv kastrere selv store griser, strø var totalt fraværende i mange grisehus på Jæren og voldsom behandling av dyr var langt mer utbredt enn i dag. Dyrevelferd er ikke noe vi hadde og som har blitt borte. Selv etter denne filmen tørr jeg hevde at norsk dyrevelferd aldri har vært bedre enn den er nå. Men det er ikke godt nok. Det finnes subkulturer og holdninger som er totalt uakseptable, slik filmen viser.

En overordnet utfordring landbruket står overfor er at avstanden mellom samfunnets forventninger til dyrevelferd og det praktiske dyreholdet øker, selv om produksjonsdyras velferd har blitt stadig bedre. Det gapet må landbruket fylle, dels med endringer i hvordan vi holder dyr, dels med økt åpenhet. Landbruket må vise hvordan norske produksjonsdyr faktisk har det når de behandles som de skal.

Så kan og vil mange bruke filmen som et argument for et helt annet og mer ekstensivt svinehold, gjerne utendørs, men det er annen diskusjon. En mer ekstensiv produksjon vil ikke bli, og var heller ikke i tidligere tider, noen som helst garanti mot forhold som vist i filmen.

Kravet om mer tilsyn fra Mattilsynet kom raskt. Det vil helt sikkert bli flere tilsyn generelt og ikke minst flere uanmeldte tilsyn. Det er bra, og det er husdyrnæringa tjent med. Men det løser ikke utfordringen vi står i. Det må landbruket gjøre selv.