EFSA fraråder dobbeltmuskulatur hos storfe

Gjennom det norske kjøttbransjeprosjektet Disruptive gener har dobbeltmuskulatur og økt kjøttfylde hos storfe lenge vært et sentralt tema. Dobbeltmuskulatur gir svært stor muskelmasse, økt kjøttfylde og dermed høyere utbytte ved slakt. I Norge har en samlet storfenæring, sammen med avlsorganisasjonene, valgt å begrense bruken av genetiske varianter som gir denne egenskapen.

Nå kommer det samme tydelige budskapet fra den europeiske myndigheten for næringsmiddeltrygghet, EFSA: Storfe med mutasjoner for dobbeltmuskulatur på begge genkopiene bør ikke brukes av hensyn til dyrevelferden.

Hva er dobbeltmuskulatur? #

Dobbeltmuskulatur skyldes mutasjoner i myostatingenet, som normalt bidrar til å regulere muskelveksten. Når dyret har bestemte mutasjoner i begge kopiene av genet, kan resultatet bli svært kraftig muskelvekst. Egenskapen er kjent fra raser som Belgisk blå og Piemontese, men kan også finnes i andre raser. Det høye kjøttutbyttet har gjort dobbeltmuskulatur attraktivt i produksjon, men egenskapen har samtidig en rekke negative konsekvenser for dyrene.

EFSA nevner blant annet økt risiko for kalvingsvansker, keisersnitt, bevegelsesproblemer, varmestress, luftveisproblemer og forstyrrelser i stoffskiftet. Kalving er et særlig viktig problem. Den store muskelmassen hos kalven, kombinert med kroppsbygningen hos kua, kan gjøre en normal fødsel vanskelig. EFSA oppgir at det hos Belgisk blå med denne muskelmassen brukes keisersnitt ved rundt 90 prosent av kalvingene. Keisersnitt gjør kalvingen tryggere, men inngrepet er i seg selv en belastning for kua.

EFSA anbefaler okser uten mutasjon #

På bakgrunn av dette anbefaler EFSA at dyr med dobbeltmuskulatur på begge genkopiene ikke brukes i avl. I stedet bør man bruke avlsokser som ikke har disse endringene i myostatingenet. EFSA understreker også betydningen av å inkludere egenskaper som gir lettere kalving, blant annet bekkenutforming, i avlsarbeidet.

Selv om avlsokser med to kopier av mutasjonen ikke brukes, er bruken av denne genetikken likevel avhengig av en storfepopulasjon av dyr med to kopier for dobbeltmuskulatur. Slike dyr er utsatt for de velferdsproblemene EFSA beskriver.

Dette er et viktig budskap for det norske prosjektet Disruptive gener. Spørsmålet er ikke bare hvilke genvarianter som kan gi økt produksjon, men også hvilke egenskaper vi ønsker å avle videre på når vi tar hensyn til dyrevelferd. EFSAs vurdering gir dermed internasjonal faglig støtte til den restriktive tilnærmingen til dobbeltmuskulatur som allerede praktiseres i norsk storfeavl.