Resistens mot parasittmidler hos storfe

Resistens hos parasitter  #

Parasitter anses som resistente når de overlever anbefalt dosering av et parasittmiddel. De resistente parasittene forårsaker ikke kraftigere sjukdom enn de parasittene som dør av behandlingen. Problemer oppstår når en stor andel av parasittene i en populasjon er resistente, fordi det da blir vanskelig å kontrollere infeksjonen ved hjelp av parasittmidler. Som regel vil det ikke oppdages at parasittmiddelet fungerer dårlig før man opplever sjukdom, dårlig tilvekst eller annet produksjonstap til tross for behandling. På dette tidspunktet vil en stor andel av parasittene i besetningen allerede være resistente. 

Resistens kan forekomme hos alle parasitter og mot samtlige parasittmidler. Det er lite trolig at nye parasittmidler for produksjonsdyr vil komme på markedet i nær fremtid, da utvikling av nye midler er en svært kostbar prosess omfattet av et strengt regelverk. Det er derfor svært viktig at behandlingsstrategiene som benyttes i hver enkelt besetning har som mål å forebygge og begrense utviklingen av resistens mot de parasittmidlene som er tilgjengelige. 

Resistens utvikles mot spesifikke virkestoffgrupper  #

Resistens utviklet mot ett parasittmiddel gir vanligvis resistens mot andre midler i samme hovedgruppe, siden de har samme virkningsmekanisme – dette kalles sideresistens. Det betyr at dersom en parasittpopulasjon utvikler resistens mot avermektinet ivermektin, vil den samtidig være resistent mot andre avermektiner som eprinomektin og doramektin. På samme måte vil resistens mot benzimidazolet albendazol også innebære resistens mot andre benzimidazoler, som oxfendazol og fenbendazol. Det er ikke vist sideresistens mellom triklabendazol og andre benzimidazoler. Resistens mot benzimidazoler vil normalt ikke gi resistens mot avermektiner, siden disse stoffgruppene har ulik kjemisk struktur og virkningsmekanisme. Dersom parasitter viser resistens mot begge stoffgruppene kalles det multiresistens. 

Forekomst av resistens hos storfeparasitter  #

Det er per dags dato ikke påvist resistente parasitter i norsk storfehold, men resistens er et økende problem i storfehold globalt. Det er flest påviste tilfeller av resistens hos rundorm. Hos rundorm i storfe i Amerika og Europa forekommer resistens mot både benzimidazoler og makrosykliske laktoner, såkalt multiresistens, i et stadig økende omfang. Det er rapportert om høy forekomst av resistens mot benzimidazoler i rundorm på alle kontinenter. I tilfeller der det påvises resistens mot makrosykliske laktoner, er tynntarmsormen C. oncophora oftest identifisert som resistent, men forekomsten av resistens hos løpeormen O. ostertagi er økende. Norsk storfehold er i en særstilling da virkningen av benzimidazoler fremdeles er bevart slik at disse kan brukes til å behandle rundorm i dag. Da benzimidazoler er trygge å bruke, mer mer smalspektrede og belaster miljøet mindre enn alternative preparater, er det viktig at vi forsøker å bevare denne effekten. Resistens mot parasittmidler forekommer også globalt hos den store leverikten, men det rapporteres sjeldnere. Dette kan henge sammen med praktiske utfordringer og mangel på standardiserte metoder for påvisning av resistens hos denne parasitten. Det er hovedsakelig resistens mot virkestoffet triklabendazol som rapporteres, men resistens er også rapportert mot virkestoffene klosantel og albendazol. Også for store leverikter forekommer multiresistens. 

Risikofaktorer for resistens #

Resistens er en genetisk egenskap som ofte forekommer naturlig i en liten andel av parasitt populasjonen og som kan selekteres fram under forhold som gjør det gunstig å tolerere et parasittmiddel. Det betyr at egenskapen kan eksistere allerede før parasittene har blitt utsatt for parasittmidler. I besetninger der det ikke behandles mot parasitter vil andelen av parasitter med denne egenskapen holde seg lav. Dette er fordi resistente parasitter ikke får noen fordeler av egenskapen i fravær av behandling. Ved introduksjon av behandling kan det oppstå genetiske endringer eller mutasjoner som følge av seleksjonspress på parasittene, som kan bidra til resistensutvikling. Det er framfor alt hyppig og langvarig bruk av parasittmidler, i tillegg til feil bruk som underdosering, som fører til utvikling av resistens. 

Refugie-bestanden – et depot av ubehandlede parasitter  #

Den andelen av parasitter i den totale parasittpopulasjonen som ikke utsettes for parasittmidler kalles refugie-bestanden. På tidspunktet for behandling omfatter refugie-bestanden både de parasittene som finnes i ubehandlede dyr og parasittenes frie utviklingsstadier i miljøet (egg/oocyster/larver). Bevaring av parasitter i refugium er viktig fordi resistens mot parasittmidler er en arvelig egenskap. Parasitter i refugium beholder gener for følsomhet for parasittmidler og viderefører disse i den samlede parasittpopulasjonen. Ved at de følsomme parasittene parer seg med eventuelle resistente, overlevende overlevende parasitter etter behandling vil de bidra til å fortynne andelen resistente parasitter som er i besetningen. Dette bremser utviklingen av resistens. Disse prinsippene er bakgrunnen for anbefalinger om å kun behandle en andel av dyrene i en besetning/gruppe samt å unngå behandling samtidig med flytting til rene beiter.

«Dose and move», eller behandling med samtidig beiteskifte, innebærer økt risiko for resistensutvikling. Dersom en liten andel av parasittpopulasjonen er i refugie, kan det innebære at det finnes få følsomme parasitter som kan fortynne andelen resistente parasitter i bestanden, som vist i figuren under. Risikoen forsterkes ved høy dyretetthet og ved flytting til et «rent» innmarksbeite med få frittlevende parasitter. For å dempe seleksjonspresset for resistens bør dyrene forbli på det “gamle” beitet i ytterligere 2-4 dager etter behandling før beiteskifte. Dyrene vil da ta opp og videreføre følsomme parasitter til det nye beitet, noe som vil forsinke resistensutviklingen. Eventuelt kan behandling gjennomføres 2-3 dager etter bytte til det nye beitet.

Undersøkelser for effekt av parasittmidler  #

Mistanke om resistens mot parasittmidler kan oppstå dersom dyr blir syke eller man opp lever dårlig tilvekst på beite selv om dyrene er behandlet på en måte som skulle tilsi at parasittbyrden burde vært lav. I praksis vil redusert effekt av parasittmidler ofte først bli oppdaget når en betydelig andel av parasittpopulasjonen i besetningen har utviklet resistens. Hvor stor denne andelen må være før det oppstår tydelige produksjonstap eller kliniske sjukdomstegn hos behandlede dyr varierer mellom parasittarter. Siden det kan være flere grunner til både dårlig tilvekst og sviktende effekt av behandling, er det viktig å utrede andre årsaker som underdosering eller feil bruk av parasittmiddel. Dersom det utelukkes kan man ta prøver for å evaluere effekten av parasittmidlene. Det kan enten utføres en såkalt behandlingssjekk eller en eggreduksjonstest. For begge testene er det viktig at dyrene som inngår i prøvetakingen blir veid eller målt på forhånd for å sikre korrekt dosering av parasittmiddelet og at de foretas minst to til tre måneder etter forrige behandling med parasittmidler. Preparatet må være oppbevart riktig og ikke være utgått på dato. I tillegg må anvendt utstyr være kalibrert og i god stand. Det er også viktig at avføringsprøvene som analyseres er ferske.