Klauvlidelser

Utfordringene med hygienerelaterte (infeksiøse) og smittsomme klauvsjukdommer øker. Den økende forekomsten kan i stor grad forklares med at stadig flere kyr i Norge oppstalles i lausdriftfjøs, noe som øker eksponering for møkk og urin. Ukritisk livdyrhandel gir stor risiko for smittsome sjukdommer, også i klauvene.

Forebygging av hygienerelaterte klauvlidelser #

• Beitegang er generelt positivt. 
• Alle tiltak som fører til reinere og tørrere omgivelser redusere risiko. Fjøsinnredning og driftsrutiner bør gås gjennom for å identifisere risikofaktorer som dårlig fungerende skraper, skraper som stopper på feil sted, går gjennom flere dyregrupper eller går for sjelden (anbefales kjørt minst hvert 90. minutt). Manglende manuell rengjøring er en annen risikofaktor. 
• Ved nybygg bør golvtype i gangarealet vurderes nøye. De ulike golvene har fordeler og ulemper. Generelt vil drenerende golv være reinere. Mjukt underlag anbefales for å unngå andre klauvsjukdommer enn de hygienerelaterte. Talle er gunstig, men må fornyes jevnlig for å unngå fuktige og møkkete forhold med høy konsentrasjon av bakterier.
• Liggebåsens utforming har mye å si for hvor mye tid kua tilbringer i det fuktige gangarealet i lausdriftfjøs. Unngå unødvendig trange liggebåser som hindrer naturlig legge-, reise-, og liggeatferd. Dersom kyrne står lenge før de legger seg eller kolliderer med innredningen, er det signaler på at liggebåsen ikke er god. Kyrne bør ligge minst halve døgnet. 
• Fotbad eller evt. spyling med vann og desinfeksjonsmiddel er et aktuelt tiltak for å redusere og forebygge smittsomme klauvlidelser. Det er svært viktig at det tilrettelegges for fotbad/vask i alle nye løsdriftfjøs.
• Regelmessig kontroll i klauvboks, minst to ganger i året, har forebyggende effekt. Funn rapporteres i KlauvApp eller Helsekort klauv med innrapportering til Eana 360 eller Storfekjøttkontrollen, slik at en kan holde oversikten over klauvhelsa i besetningen.

Hornvekstrelaterte klauvlidelser #

De viktigste klauvlidelsene i denne kategorien er løsning og byll i den hvite linjen, såleknusning og blødninger i sålehornet. Disse er ofte også omtalt som "forfangenhets-relaterte". I enkeltbesetninger kan forfangenhet og relaterte klauvlidelser være et betydelig problem. Kyr med smerte i klauvene har redusert dyrevelferd. De vil dessuten ete mindre, de havner gjerne nederst på rangstigen, de vil vise dårligere brunst, ha dårligere fruktbarhet og lavere mjølkeproduksjon. Disse dyra blir raskere utrangert, og slaktet vil ha dårligere kvalitet fordi dyra ofte er tynne. Danskene har anslått ett tilfelle av en forfangenhetsrelatert lidelse til å koste ca. 4000 DKR for ei ku med ca. 8000 l i ytelse. En norsk studie viste at selv milde klauvlidelser, som ikke gir synlig halthet, påvirker produksjonen og dermed svekker økonomien. Det er funnet at ca. 30 % av kostnadene relatert til klauvlidelser stammer fra tilfeller der kua ikke viser halthet.

Hva er forfangenhet? #

Forfangenhet er definert som en aseptisk betennelse i lærhuden. Sjukdommen kan opptre i flere former, avhengig av graden av kliniske symptomer og varighet. Akutt forfangenhet med allmenpåkjenning og stor halthet forekommer sjelden hos ku. Subakutt forfangenhet med krum rygg, marktrang frambeinstilling, markvid bakbeinstilling og pulsasjon på pipa forekommer av og til, mens subklinisk forfangenhet er den vanligste formen hos storfe. Ved klauvskjæring vil man da ofte finne blødning i sålen og/eller den hvite linjen, såleknusning og/eller løsning i den hvite linjen 2-3 md. etter at kua har vært forfangen. Alle formene kan ende med kronisk forfangenhet der det vanligvis har skjedd en senkning eller dreining av klauvbeinet. Klauva blir vid og flat, med konkav fremre vegg og riller. Ved beskjæring påvises ofte blødninger og gullig misfarging, en bred hvit linje og noen ganger ømhet ved bruk av visiteringstang. Slike kyr går gjerne stivt og forsiktig og ligger mye.

Hornvekstrelaterte (forfangenhetsrelaterte) lidelser #

Såleknusning og løsning i den hvite linjen oppstår som resultat av dårlig hornkvalitet sekundært til forfangenhet og mekanisk belastning/feilbelastning. Hornforråtnelse som er en miljøbetinget klauvlidelse, vil også opptre hyppigere ved dårlig hornkvalitet.

Årsaker #

Årsakene til forfangenhet er sammensatte og ikke fullt ut forstått, men flere faktorer spiller stor rolle: 1) Fôring / sur vom /oppsugning av bl.a. endotoksiner fra bakteriene i vomma, 2) mekanisk belastning på lærhuden fra harde underlag eller pga. feilbelastning fra avvikende klauvform/beinstilling og 3) fysiologiske endringer i forbindelse med kalving inkludert negativ energibalanse og endringer i hold. Endotoksiner som produseres ved børbetennelse og mastitt kan også forårsake forfangenhet.

Fôring og sur vom #

Optimal pH i vom er 6,2-6,6. Når pH holder seg under 5,8 over lengre perioder av døgnet, sier man at kua har sur vom eller SARA (subacute ruminal acidosis). Dersom pH kommer under 5.5 akuttiseres tilstanden. Alle faktorer som kan medføre ubalanse i vom og forstyrrelser i stoffskiftet, kan også føre til forfangenhet. Bakteriefloraen i vomma trenger tid til å omstille seg til økt kraftfôrinntak ved kalving. Ved for store mengder lettfordøyelige karbohydrater (f.eks. kraftfôr, bygg, havre, hvete) i forhold til fiberholdig grovfôr, vil produksjonen av flyktige fettsyrer i vomma øke og gi lavere pH, samtidig som sammensetningen av de ulike flyktige fettsyrene vil endre seg. Kraftfôr gir kort tyggetid og ingen drøvtygging. Det fører til mindre spyttproduksjon og dårlig bufring i vomma (spytt er basisk og den viktigste bufferen i vomma). Cellulolytiske bakterier som fordøyer fiber, tåler dårlig lavere pH enn 6.2. Amylolytiske bakterier som fordøyer sukker og stivelse, vil da overta og evnen til å fordøye grovfôr reduseres. Til slutt dør de ønskede Gram-negative bakteriene og slipper ut endotoksiner som suges opp gjennom en påkjent vomvegg. Samtidig reduseres evnen til å absorbere flyktige fettsyrer.

Symptomer på sur vom kan være diaré, redusert drøvtygging og fôropptak eller dårlig hold til tross for tilnærmet normalt opptak av fôr. Høy forekomst av forfangenhet og relaterte lidelser, flere tilfeller av løpedreining og anmerkning om leverbyller i slaktede kyr gir også mistanke om sur vom. Det samme gjelder lavt fettinnhold eller lavt fett/protein forhold (<1) i mjølka og suboptimal mjølkeproduksjon inkludert flat laktasjonskurve. Mye ufordøyde og lange partikler i gjødsla kan også være typisk ved sur vom.

Endotoksiner, mjølkesyre og diverse andre stoffer som tas opp gjennom vomveggen eller frigis lokalt i klauva, antas å ha en sentral rolle i utviklingen av forfangenhet og relaterte lidelser, selv om linken mellom vom og klauv har vært vanskelig å dokumentere. Stoffene antas å initiere/forverre en lokal betennelsesreaksjon og påvirke blodsirkulasjonen i klauva slik at blodtilførselen forstyrres og veggen i blodårene blir mer gjennomtrengelige. Resultatet er dårligere nærings- og oksygentilførsel til hornproduserende celler (keratinocytter), stagnasjon av blod og økt trykk i lærhuden. Giftstoffene påvirker også flere enzymer til økt nedbryting av kollagenet i lærhuden slik at klauvbeinet blir mindre stabilt og synker eller dreies inni klauvkapselen. Alt dette fører til produksjon av horn med dårlig kvalitet.

Mekaniske faktorer er viktige #

Med mer løsdrift har indre og ytre mekaniske faktorer vært viet vel så stor oppmerksomhet som fôringsrelaterte faktorer i senere år. Harde og ujevne underlag øker det eksterne trykket og kan dermed initiere lokale betennelsesreaksjoner med nedbrytning av bindevev og gir også direkte risiko for skader i klauvhornet og dermed økt forekomst av hornvekst-relaterte lidelser der løsning i den hvite linjen og såleknusning er de viktigste. Korte liggetider pga. ukomfortable liggebåser fører til økt oppholdstid i gangarealet og er også ugunstig. Løsning/byll i den hvite linjen er atskillig mer utbredt i løsdriftfjøs enn i båsfjøs, og betong i gangarealet gir særlig høy risiko. Såleknusning finner man derimot omtrent like mye av på alle typer golv, og det kan tyde på at fôring, hold og andre indre faktorer er viktigst for sjukdomsutviklingen ved såleknusning.

Dårlige klauvskjæringsrutiner med høy forekomst av f.eks. lange klauver, «hornputer» og korketrekkerklauver fører også til økt eller feil belastning. Likeledes kan for hard beskjæring føre til for tynne såler og forsterke ugunstig trykk fra harde og ujevne underlag. Ytterklauvene bak og innerklauvene foran bærer mest vekt og er mest utsatt.

Fysiologiske endringer rundt kalving #

Kalvingshormonet relaxin påvirker bindevev i hele kroppen, inkludert klauvbeinsopphenget som sammen med den elastiske balleputen holder klauvbeinet oppe inne i klauvkapselen. Disse fysiologiske endringene rundt kalving medfører at klauvbeinet synker noe. Engelske forskere har dessuten påvist sammenheng mellom endringer i hold og hornvekst-relaterte klauvlesjoner, og deres hypotese er at redusert fettinnhold og betennelse i balleputen påvirkes av holdet og har en sentral rolle ved forfangenhet. Alt dette gir økt risiko for trykkskader i lærhuden og er medvirkende årsaker til at forfangenhet hos ku først og fremst opptrer rundt kalving.

Behandling  #

Akutt og subakutt forfangenhet bør behandles av veterinær med smertestillende og betennelsesdempende medisiner. Hvis årsaken til forfangenhet er andre sjukdommer som børbetennelse eller mastitt, må disse behandles. Kua bør settes på mjukt underlag, gjerne djupstrø hvis mulig. Det er gunstig med tilskudd av høy og halm, og kraftfôret bør reduseres i noen dager. Beskjæring til korrekt form uten at sålen blir for tynn og behandling av hornvekstrelaterte klauvlidelser anbefales. Det gjøres best i klauvboks, evt. av profesjonell klauvskjærer i samarbeid med veterinær. 

Såleknusninger og løsninger/byller i den hvite linjen må behandles med lokal utskjæring med hovkniv, for å unngå at infeksjoner utvikles til større verkebyller eller skader klauvas indre strukturer. Trykkbandasje med f.eks. 1-2 % jodsprit legges på hvis den blottlagte lærhuden er ≥1 cm2 for å unngå lærhudsbrokk og dermed dårlige forhold for hornvekst og heling. Evt. lærhudsbrokk/granulasjonsvev som har oppstått etter tidligere skader, må fjernes ved å legge på litt salisylsyrepulver eller gel i bandasje. Det bør limes kloss på motsatt klauv for å redusere smerten og fremme helingsprosessen. Antibiotika er svært sjelden nødvendig. Ved kun rødlig horn (blødninger i sålen) i såleknusningsområdet bør hornet skåles ut noe for å redusere trykket mot lærhuden slik at den kan produsere horn av bedre kvalitet, men bare sprekker følges helt ned. Alvorlige klauvlidelser krever god oppfølging og evaluering av behandlingen. Kronikere må utrangeres.

Forebygging #

Det bør tas fôrprøver av hver slått slik at behovet for tilleggsfôr kan tilpasses grovfôrkvaliteten. Tidlig slått gras har høyere næringsverdi, men lavere innhold av fiber enn gras som har rukket å sette aks før slått. Ved bruk av fullfôr eller grunnblanding må sammensetningen og dyras mulighet for sortering vurderes. Unngå overfôring med protein (kan gi overskudd av urea og ammoniakk, spesielt hvis det i tillegg er fettlever) og skjemt fôr/gamle fôrrester. Alternative fôrslag som drank, bakervarer og valset bygg inneholder mye lettfordøyelige karbohydrater og kan særlig ved varierende tilgang gi økt risiko for sur vom.

Dyr som får mindre enn 3 til 4 kg kraftfôr, dyr på hjemmeavlet kraftfôr, sinkyr og kviger de siste to mnd. før kalving, ungdyr og fôringsdyr bør få mineraltilskudd (gjerne Mg-beriket). 10-20 mg biotin per dyr per dag er positivt for klauvhelsa, og biotin er nå tilsatt flere kraftfôrblandinger. Tilgang til saltslikkestein gir, foruten å dekke dyras saltbehov, økt spyttproduksjon, og spytt er en viktig buffer for å unngå sur vom.

Sørg for å ha kontroll med holdet gjennom hele laktasjonen og tilpass fôringa for å unngå feite dyr ved avsining og kalving. Holdet ved kalving bør ikke være over 3,5. Det vil redusere risikoen for negativ energibalanse etter kalving.

Kyrne bør ha rikelig tilgang til godt grovfôr hele døgnet. Kraftfôrrasjonen bør fordeles slik at kyrne ikke får mer enn 3 kg per fôring. Hvis det er praktisk mulig, er det fint om fôrrasjonen inneholder noe høy eller halm. Rundt kalving bør endringer i fôrets sammensetning skje gradvis. Forberedelsesfôringen bør starte to til tre uker før kalving, men forsiktig, slik at de ikke får mer enn 2 til 3 kg kraftfôr ved kalving avhengig av ytelsesnivå. Kontakt fôringsrådgiver for å diskutere detaljer rundt fôringa. For mye kraftfôr ved kalving kan gå på bekostning av grovfôropptaket. 

Godt kalvestell inkludert korrekt fôring av kalver og ungdyr er en forutsetning for god vomutvikling. Desinfiserende fotbad er mest brukt ved mer eller mindre smittsomme klauvsjukdommer som klauvspalteflegmone, digital dermatitt og hornforråtnelse, men kan også være nyttig ved høy forekomst av alvorlige såleknusninger og løsninger i den hvite linjen. Det desinfiserende fotbadet vil redusere risikoen for at alvorlige byller og nekroser utvikles i tilslutning til disse sjukdommene.

Stor dyretetthet gir økt risiko for både hornvekstrelaterte og hygienerelaterte klauvlidelser. Kubyggprosjektet som var en omfattende studie i norske løsdriftfjøs, viste at golv med heldekkende gummi som er mjukt og gir godt feste, var bedre enn heldekkende betonggolv og betongspaltegolv for å forebygge hornvekstrelaterte lidelser. Relativt høy forekomst av miljøbetingede klauvlidelser på heldekkende gummigolv og lavere forekomst på betongspaltegolv tyder imidlertid på at gummispaltegolv med rengjøringsrobot eller skraper totalt sett kan være et bedre alternativ. På heldekkende golv bør skrapene gå minst hvert 90. minutt og det bør utføres manuell utskraping minst 2 ganger om dagen. Gangarealet bør ha færrest mulig høydeforskjeller og ingen blindveier. Golv med mye fuktighet og gjødsel gjør hornkvaliteten dårligere. Hold derfor gangarealet og fjøset for øvrig så reint som mulig.

Liggebåsene må være komfortable og gi liggetider på minst 12 timer. Båsene skal ha mjukt liggeunderlag (flerlagsmatter, madrass eller djupstrø) og ikke ha unødvendige bommer som hindrer reise- og leggebevegelsen. Legg gjerne inn en brystplanke på 7-10 cm i forkant, utelat nedre hodebom og monter øvre hodebom ca. 100 cm over golvet. Bingeskillene bør bare være festet i framkant. Det bør brukes minst 2-3 l med strø per ku per dag av hygieniske årsaker. Det er viktig at flisa ikke er for skarp da dette kan gi liggesår, særlig utfor hasene. Sparsomt med flis kan også gnisse mot huden og gi hasesår. 

Adaptasjonstida for kvigene i mjølkeavdelingen bør være minst tre uker (optimalt fra tre-seks uker før kalving). Flytt kua til et eget areal med rent, tørt og mjukt underlag i god tid før kalving, helst ca tre uker før. Kua flyttes til egen kalvingsbinge i nærheten til eller i tilknytning til dette arealet, rett før kalvingen starter. Gode og tørre beiter er generelt bra for klauvhelsa, og alle kyr skal ifølge regelverket ha tilgang til beite om sommeren hvis ikke særskilt dispensasjon er gitt.

Rutinemessig beskjæring av alle kyr og kviger over 18 mnd. bør utføres to ganger i året eller mer og aldri sjeldnere enn én. Klauvskjæringen bør utføres av sertifisert klauvskjærer. I noen besetninger med høyere gjennomsnittsytelse enn 9000 kg melk per årsku og intensiv fôring er beskjæring tre ganger i året nødvendig. Pass på at sålehornet ikke blir for tynt!

Klauvskjærer skal registrere klauvhelsa på alle dyra som de har beskåret, helst i Klauvapp. Dette gir god oversikt over status i besetningen og vil på lang sikt gi bedret klauvhelse gjennom målrettet avlsarbeid. Bonden bør ha rutiner for å kontrollere dyras bevegelse, for eksempel ved rutinemessig «Locomotion scoring». Kyr med smerter i klauvene krummer ryggen før de viser tydelige tegn på halthet. Bonden bør altså rutinemessig se på rygglinjene én gang i uka, både på stående og gående kyr, og han bør raskt ta kontakt med veterinær eller klauvskjærer ved avvikende bevegelser.

Andre funn og observasjoner som kan tyde på smerter i bein og klauver, er unormal beinstilling eller klauvform, avlastning av enkeltbein eller klauver, tripping /vektforflytning, forlenget liggetid og lang reise- og leggetid. Smertene kan også påvirke fôropptaket, ikke minst i løsdrift.

Godt samarbeid mellom produsent, klauvskjærer, veterinær og rådgivere er nødvendig for å lykkes med det forebyggende klauvhelsearbeidet, som er en forutsetning for god dyrevelferd og god økonomi i storfeholdet.

Korketrekkerklauver #

Korketrekkerklauv er den hyppigst registrerte klauvlidelsen ved klauvskjæring i Norge.

En norsk studie fra 2010, i et tilfeldig utvalg av løsdriftbesetninger med betongspalter, heldekkende betong og heldekkende gummi i gangarealet, fant en forekomst av korketrekkerklauv på hele 24,2 prosent.

Hva er korketrekkerklauv #

Korketrekkerklauv er i Nordisk klauvatlas definert som «Enhver langsgående vridning av ytter- eller innerklauv. Den fremre kanten er krum.». Tilstanden forekommer oftest på bakbeinas ytterklauver og forårsakes av en forstyrrelse i hornproduksjonen. Klauvbeinet i tydelige korketrekkerklauver er deformert, med beinpåleiringer og krumning av selve beinet mot klauvspalten. Artrose oppstår i leddflaten på grunn av feilbelastning. Forandringene i bein og ledd er mest sannsynlig sekundære. Beinstilling kan ha betydning, men det er ikke funnet sammenheng mellom beinstilling og korketrekkerklauv på NRF. Klauvform (steil utvendig vegg) vil trolig kunne disponere for korketrekkerklauv.

I senere år har danske forskere funnet økt hyppighet av korketrekkerklauv på frambeinas innerklauver. Det kan synes som at denne tilstanden i større grav enn på bakbeina er påvirket av mekaniske faktorer som for eksempel utforming av eteplass. 

Hvorfor er det viktig å ha fokus på korketrekkerklauv? #

Det er uvisst akkurat når en mild korketrekkerklauv (ombøyd vegg) blir hemmende for kua, men det man vet, er at får den ombøyde veggen utvikle seg til korketrekkerklauv, vil dette gi belastningsskader i ledd og seneapparat og også føre til uheldig trykk mot lærhuden som vil kunne disponere for andre klauvlidelser som for eksempel løsning i den hvite linjen og såleknusning. Det vil dessuten være ubehagelig for kua å bevege seg. Det er derfor viktig å ha en strategi for hvordan en forebygger og tar tak i tidlige tilfeller, både på individ- og besetningsnivå. Man skal dessuten alltid spørre seg om man skal sette på kyr med korketrekkerklauv og aller helst unngå å avle på dyr med tydelig korketrekker, da man vet at lidelsen har en viss arvbarhet.

Lav arvegrad #

Korketrekkerklauv har høyest arvbarhet av klauvlidelsene. Den er likevel en såkalt lavarvbar egenskap på lik linje med andre helseegenskaper og fruktbarhet. Med lavarvbare egenskaper er det viktig med store dattergrupper for å få sikre avlsverdier. Oksene som skal få beregnet avlsverdier for første gang har små dattergrupper med informasjon om klauvhelse. Dette fører til at avlsverdiene for korketrekkerklauv er mer usikre enn avlsverdiene som blir beregnet for andre egenskaper i avlsmålet. For å øke sikkerheten på avlsverdiene må dattergruppene blir større, og det er derfor viktig at alle registreringer (alle diagnoser inkludert normal) blir rapportert så fort som mulig etter klauvskjæring. Dette for å sikre at oksene har så mye informasjon som mulig første gang de skal granskes. 

Ikke årsak til utrangering #

Av kyr som har vært registrert med minst ett tilfelle av korketrekkerklauv ved klauvskjæring, er det omtrent 55 prosent som blir utrangert det samme året eller året etter. Dette er den samme utrangeringsprosenten som hos andre kyr. Man kan derfor ikke si at korketrekkerklauv er årsaken til utrangeringene. Av kyr som har informasjon fra mer enn én klauvskjæring er det omtrent 50 prosent som har blitt registrert med korketrekkerklauv ved en klauvskjæring, som får diagnosen også ved seinere klauvskjæringer. Det vil dermed si at halvparten av kyrne som blir registrert med korketrekkerklauv ved en klauvskjæring, ikke får denne diagnosen ved seinere klauvskjæringer.

I alt 60 prosent av kyr som er registrert med korketrekkerklauv ved klauvskjæring er også registrert med vridde klauver/tendens til vridde klauver på kvigemåling. I alt 20 prosent av kyrne som er registrert med vridde klauver, er ikke registrert med korketrekkerklauv ved klauvskjæring.

Få kontroll #

Det er viktig å tenke både kortsiktig og langsiktig for å få kontroll over korketrekkerklauv. På lang sikt vil inkludering av korketrekkerklauv, basert på registreringer fra klauvskjæring, i avlsmålet bidra til å bedre klauvhelsa. Ved utplukk av ungokser fra Øyer blir klauvene vurdert i tillegg til andre kriterier, og okser med vridde klauver ekskludert. Men det kan være vanskelig å oppdage unormal hornvekst såpass tidlig. Dessuten virker det som om korketrekkerklauv lettere utvikler seg hos kyr enn hos okser, noe som kan ha sammenheng med noe saktere hornvekst hos okser. Besetninger som har problemer med korketrekkerklauv bør bruke Geno avlsplan aktivt til å velge okser som har god indeks for bein og korketrekkerklauv.

Dessuten vil bedre og hyppigere klauvskjæringsrutiner, med rutinemessig beskjæring av alle kyr og kviger over 18 måneder, hindre at tendenser til korketrekkerklauv (ombøyd vegg) utvikler seg til korketrekkerklauv. Det må påregnes klauvskjæring av korketrekkerklauver cirka hver 3. til 4. måned.

Miljøfaktorer har betydning. Korketrekkerklauver får bedre mulighet til å utvikle seg på golv som gir liten slitasje, og spesielt i kombinasjon med for sjelden klauvskjæring. En studie gjort i USA konkluderte med at det var mange faktorer som kunne påvirke korketrekkerklauv i tillegg til det genetiske, blant annet fant de at dårlig klauvskjæring, fôrendringer og ukjente mikrobakterier kunne ha en effekt på denne lidelsen.