Sjodogg

Det er anslått at om lag 300 000 lam i Norge blir smittet med sjodogg hvert år. Sjodogg kan gi akutt febersjukdom, men den viktigste følgen av infeksjonen er svekkelse av dyrets immunforsvar som gjør lamma mer utsatt for følgeinfeksjoner.

Årsak #

Sjodogg forårsakes av bakterien Anaplasma phagocytophilum. Smitten overføres med skogflåtten, Ixodes ricinus, når denne suger blod. 

Det finnes ulike varianter av bakterien med ulik evne til å framkalle sjukdom. Bakterien finnes i smittede dyr, der den kan overleve i mange måneder, og i smittet flått. Bakterien overlever ikke utenfor levende celler og det er ingen smitte i miljøet eller direkte smitte fra sau til sau. 

Utbredelsen av sjodogg følger forekomsten av flått. Sjodogg opptrer vanligvis vår, sommer og høst. Det varierer mellom områder og med beiteforhold når problemene er størst, men det er ofte en topp i mai-juni og i august- september. 

Sjodogg har særlig betydning for lam, fordi eldre dyr som har gått på flåttbeite tidligere år, vanligvis er immune. Eldre dyr som kjøpes inn fra flåttfrie områder og slippes på flåttbeite for første gang, kan imidlertid bli alvorlig syke.

Symptomer #

Lam med sjodogg blir som regel syke 3-7 dager etter at de er smittet. De får høy feber, vanligvis over 41° C, blir slappe og får nedsatt matlyst. 

Lam under 2 uker får ofte mildere sjukdomstegn enn litt eldre lam. 

Symptomene ved akutt infeksjon kan variere med hvilken variant av bakterien dyret er infisert med. Den viktigste følgen av infeksjonen er imidlertid ikke den akutte sjukdommen, men at nøytrofile granulocytter ødelegges som følge av infeksjonen. 

Smittede dyr får derfor en immunsuppresjon og er utsatt for blant annet blodforgiftning, ledbetennelser og lungebetennelser. Det er disse følgeinfeksjonene som i størst grad står for tapet assosiert med sjukdommen. 

Sjodogg kan også gi akutt febersjukdom hos voksne dyr. Dersom infeksjonen skjer på ”rett tidspunkt” kan søyer abortere (liten risiko i Norge p.g.a. paringstidspunktet og innendørs oppstalling i drektigheten). 

Værer kan bli forbigående sterile som en følge av feberen. En må regne med at det kan ta 6-8 uker etter febersjukdommen før fruktbarheten igjen er normal. Værlam som kan ha hatt sjodogg på seinsommeren eller høsten, bør derfor ikke brukes i paring samme året.

Diagnostikk #

Diagnosen stilles ofte på bakgrunn av kliniske symptomer, i hvert fall i områder der flått og sjodogg er vanlig. Ved obduksjon av dyr med sjodogg kan man finne en sterkt forstørret milt (opptil 4-5 ganger større enn normalt). I starten av sjukdomsforløpet vil det bli en leukopeni, fulgt av en leukocytose (endringer i antallet hvite blodceller). 

Diagnosen kan også stilles ved påvisning av A. phagocytophilum i blodutstryk, der man kan se bakteriene som perinukleære inklusjonslegemer i nøytrofile granulocytter og noen ganger i monocytter. Smitten kan også påvises ved PCR og man kan undersøke for antistoffer mot A.phagocytophilum i blodet en tid etter den akutte sjukdommen. Det siste er mest aktuelt i besetninger/ områder der man er usikker på om sjodogg forekommer.

Behandling av akutt sjukdom #

Ukompliserte tilfeller av sjodogg behandles med tetracykliner (10 mg/kg, langsomt i.v.) i tre dager. Behandlingen reduserer vanligvis feberen i løpet av et halvt døgn. 

Følgesjukdommer som leddbetennelser, lungebetennelser m.m. behandles ut i fra den enkelte sjukdomstilstanden, men tetracykliner er mye brukt også til dette. 

Sekundærinfeksjoner med  bakteriene Mannheimia haemolytica og Bibersteinia trehalosi er relativt vanlig. Staphylococcus aureus kan overføres samtidig med flåtten og/eller forårsake infeksjoner sekundært til immunsuppresjonen. 

Det er viktig å følge godt med på dyras allmenntilstand i den mest utsatte perioden, spesielt den første måneden på flåttbeite, slik at dyra kan behandles så raskt som mulig. Rask behandling reduserer risikoen for alvorlige følgesjukdommer.

Forebygging #

Sjukdom kan unngås dersom en klarer å holde dyra mest mulig fri for flått. Forebygging går derfor ut på å redusere flåttmengden, enten ved bruk av medikamenter eller gjennom reduksjon av flått på beitene. I tillegg er det viktig at dyra har best mulig allmenntilstand og er best mulig rustet mot infeksjoner.

Medikamentell forebyggende behandling mot flått #

Påhellingsvæsker kan brukes for å forebygge at dyrene blir angrepet av flått. Preparatene varierer i tidslengde med effekt.

Ikke-medikamentell forebygging #

Forebygging av sjodogg omfatter både tiltak for å redusere forekomsten av flått, tiltak for å øke dyras motstand mot infeksjonen og tiltak for å redusere konsekvensene av infeksjonen.

Redusere forekomst av flått

Et av de viktigste tiltakene for å redusere forekomsten av flått er mekanisk fjerning av busker og kratt. Å slå beitearealene på strategiske tidspunkt vil derfor være gunstig, det samme vil drenering av beiter for å redusere forekomsten av flått.

Sikre en god immunstatus hos dyra

Et viktig ledd i forebygging av sjodogg er å sikre at dyra som slippes på beite har en god grunnleggende immunstatus. Fordi dyra utvikler immunitet mot sjukdommen, rammer sjodogg primært lam. Antistoffene i søyas råmjølk er ikke tilstrekkelig til å gi lammet fullstendig beskyttelse, men råmjølk er imidlertid viktig for å gjøre lammet mer motstandsdyktig mot sekundære infeksjoner. 

Man bør unngå at lamma blir smittet i perioden rundt 3-4 ukers alder da lamma generelt er sårbare i denne perioden da både passiv og aktiv immunitet er på et lavt nivå. Det er også et mål å minimalisere stress, da dette reduserer dyrets motstandskraft.

Vaksinering mot sekundære infeksjoner

Pasteurellose (infeksjon med Mannheimia haemolytica eller Bibersteinia trehalosi) er en vanlig følgeinfeksjon ved sjodogg. Vaksine mot pasteurellose kan redusere faren for slike sekundære infeksjoner. Vaksinerte dyr bør ikke gå på flåttbeiter de første ukene etter vaksinering. Dessverre er heller ikke vaksinering et fullgodt tiltak, da det finnes mange varianter av bakteriene, og bare noen av disse beskyttes av vaksinen.

Det er vist (Stuen et al. 2011) at villsau har en mindre klinisk respons enn Norsk kvit sau ved infeksjon med Anaplasma phagocytophilum. Forskjellene omfattet både feberrespons og infeksjonsrate ved eksperimentell infeksjon. 

  #