Byllesjuke

Byller forekommer relativt hyppig hos sau og kan forårsakes av flere ulike bakteriearter. Ved byllesjuke hos småfe er det imidlertid som regel infeksjon med bakterien Corynebacterium pseudotuberculosis det refereres til.

Forekomst og betydning #

Byllesjuke hos sau kan føre til redusert produksjon, dårlig dyrevelferd og redusert levetid. Sjukdommen kan forårsake store lidelser hos enkeltdyr, og er en utrivelig sjukdom å ha i besetningen. Byllesjuke kan også bli tapsbringende ved at slakt kasseres.

Vi har begrenset dokumentasjon på forekomsten av byllesjuke hos sau i Norge, men det generelle inntrykket er at dette ikke er noen stor årsak til at slakt kasseres, og at det hittil kun er et fåtall sauebesetninger som har hatt større sjukdomsproblemer. 

I forbindelse med Friskere geiter er det tatt ca 10 000 blodprøver av sau for undersøkelse for antistoffer mot C. pseudotuberculosis. Totalt 6 % av prøvene fra enkeltdyr var positive for antistoff. Det var relativt få besetninger som hadde en høy andel positive dyr. Av de 104 testede besetningene hadde kun 38 besetninger negative prøver. De undersøkte sauebesetningene er fra deler av landet der det er relativt nær kontakt med geitebesetninger som saneres i Friskere geiter-prosjektet. Forekomsten av byllesjuke-smitte kan være annerledes i områder der det er lite kontakt mellom geit og sau.

Nyere undersøkelser tyder imidlertid på at vi må ta byllesjuke på alvor hos sau, og sette i verk tiltak for å hindre videre spredning.

Årsak #

Byllene oppstår vanligvis ved at bakteriene trenger inn gjennom små sår i hud eller slimhud. Bakterien tas opp av hvite blodceller og overlever i lymfeknuter. Byllene dannes så i en eller flere lymfeknuter som blir fulle av puss som ofte er gult eller grønt.

Smitten overføres oftest ved livdyrkontakt, både mellom besetninger og mellom dyr i samme besetning. Kjøp av livdyr som er i tidlige stadier av sjukdommen eller som kun har indre byller samt smitte på fellesbeite er noen muligheter. 

Når smitten først er introdusert i flokken vil den spre seg når dyr med åpne sår gnir seg på innredning, stanger, eller står tett ved fôring. Dyr med indre byller i for eksempel lungene kan spre smitten gjennom spytt og neseslim. Sauer som har byller i lungene kan hoste opp smittestoff og dermed smitte andre småfe. Skader/sår etter klipping, kastrasjon, slåssing, etc. vil gjøre sauen mer utsatt for byllesjukesmitte, men bakteriene kan også entre kroppen gjennom munnen. Bruk av klippemaskin og merketenger vil også kunne spre smitten mellom dyra.via innredning og utstyr, særlig hvis det går hull på byller. 

Bakterien kan leve i fjøsmiljøet i flere måneder, men overlever bare kort tid ute ved eksponering for sollys. 

Infeksjon med C.pseudotuberculosis er en zoonose, det vil si at den også kan smitte mennesker, men dette er sjelden.

Symptomer #

Byllesjuke er, som navnet tyder på, først og fremst karakterisert ved dannelse av byller. Mens en ved byllesjuke hos geit som regel ser utvendige byller, er byllene hos sau oftere lokalisert til innvendige lymfeknuter. Sauer med byllesjuke får ofte byller i lymfeknutene på hodet, men byllene kan også dannes foran skulderen, i svangen eller i lymfeknuter inne i kroppen. Symptomene vil avhenge av hvor byllene dannes og hvor store de er. 

C. pseudotuberculosis produserer stoffer som fører til nedbryting av vev og dannelse av puss inne i lymfeknutene. Pusset er i starten av sjukdomsprosessen forholdsvis tyntflytende, men blir gradvis mer tyktflytende. Ved snitting av byller kan en hos sau se karakteristiske såkalte ”løkringer”, oppstått ved at innholdet i lymfeknutene ordnes i konsentriske ringer. Byllene kan sprekke spontant eller i forbindelse med ytre påkjenning.

Mest alvorlig er de indre byllene som ofte sitter i lymfeknuter rundt lungene. De kan gi redusert fôropptak, nedsatt produksjon og pusteproblemer.

Diagnostikk #

Den kliniske undersøkelsen vil ikke nødvendigvis identifisere dyr som kun har innvendige byller. Klinisk undersøkelse av sau er derfor et mer usikkert diagnostisk hjelpemiddel enn det er hos geit. Dersom du har flere dyr med byller og det er flere byller på noen, er det sannsynlig at du har byllesjuke i flokken. 

Påvisning av bakterien gir den sikreste diagnosen på byllesjuke. Fra puss fra byller kan C. pseudotuberculosis oftest dyrkes i reinkultur. 

Serologiske tester (undersøkelse for antistoffer i blodprøver) brukes også. Blodprøver kan også gi falskt negative resultater, det vil si at antistoffer ikke påvises selv om dyret er infisert. Dette kan blant annet forekomme ved nylig smitte, før det er utviklet en målbar antistoffrespons, eller dersom infeksjonen er godt innkapslet i en byll og derfor gir begrenset stimulering av immunforsvaret (smitten kan likevel ”reaktiveres” senere). 

Behandling #

C. pseudotuberculosis er følsom for antibiotika. Det er likevel lite aktuelt å behandle sjukdommen, fordi bakterien ligger så godt innkapslet i byllene at antibiotika har liten effekt. Dyr som har byller eller som mistenkes å ha byller bør derfor sjaltes ut. 

Bekjempelse på besetningsnivå #

Hovedprinsippet for bekjempelse er å finne smittede dyr og å utrangere disse. I tillegg er det viktig å sette i verk tiltak for å redusere risikoen for smittespredning innen flokken og til/fra andre flokker ytterligere. 

Ved bekjempelse av byllesjuke brukes en kombinasjon av klinisk undersøkelse (påvisning av utvendige byller) og undersøkelse for antistoffer i blodet for å finne smittede dyr. Ingen av de to metodene vil sikkert kunne påvise alle smittede dyr i en flokk, men ved å kombinere klinisk undersøkelse og serologisk analyse øker man imidlertid sannsynligheten for å finne smittede dyr. 

Undersøkelsene bør gjentas for å øke diagnostisk sikkerhet når målet er å sanere for infeksjonen.

Det er mindre erfaring med sanering av saueflokker, men ved hjelp av undersøkelse for antistoffer i blod kombinert med klinisk undersøkelse vil det være mulig å kontrollere sjukdommen også i saueflokker.

Forebygging #

• Flokker som ikke har byllesjuke må beskytte seg mot introduksjon av smitte. 
  • Kjøp ikke livdyr fra flokker som har byllesjuke, spør selger om helsestatus i flokken. 
  • Ved innkjøp av livdyr bør disse undersøkes nøye, særlig i hoderegionen. Men også lymfeknutene på bogen og svangen bør undersøkes. 
  • Innkjøpte dyr bør alltid stå 3-4 uker i karantene, og de bør undersøkes på nytt før de introduseres i flokken.
• Sørg for å ha en gjennomtenkt smittesluse hvor besøkende kan skifte klær og sko.
• Klippeutstyr må være rengjort og desinfisert før det i tas i bruk.
• Flokker som allerede har byllesjuke i flokken må hindre videre spredning av bakterien innad i flokken:
  • Rekkefølge ved klipping: Klipp lam og unge dyr først, deretter voksne søyer og til slutt værene. Dersom en oppdager dyr med byller under klipping bør klippeutstyret vaskes og desinfiseres før det brukes på neste dyr.
  • Generell smitteforebyggende tiltak bør utføres ekstra nøye, som god hygiene, vask og desinfeksjon av innredning og redskaper og isolasjon/utsjalting av sjuke dyr 

Konsekvenser #

Den alvorligste konsekvensen for norsk sauehold er dersom sjuke dyr går uoppdaget gjennom kjøttkontrollen og en velfylt byll havner på middagsbordet. Kassasjon av slakteskrotten kan utgjøre tap for den enkelte bonde, det samme vil gjelde om enkeltdyr blir sjuke og dør. 

I en gjennomsmittet flokk kan de økonomiske konsekvensene bli alvorlige da produksjonsresultatene vil bli påvirket. I henhold til regelverket er det ikke lov å bringe dyr med byllesjuke i kontakt med dyr i andre besetninger. Det betyr at dyr med byllesjuke ikke kan selges (skulle bare mangle), men strengt tatt skulle de da heller ikke slippes på fellesbeite. Så langt er ikke lovens bokstav praktisert veldig strengt, da ville vi knapt sett geiter i den norske fjellheimen.

Det er påvist byllesjuke forårsaket av C.pseudotuberculosis i alle saueproduserende områder i verden. I noen land betraktes sjukdommen som forholdsvis harmløs, men i de fleste land betraktes den som sterkt tapsbringende. Dette er vist blant annet i en undersøkelse fra Australia i 2002 der gjennomsnittlig forekomst av byllesjuke i besetningene var 24 %. Tap i forbindelse med kassasjon av kjøtt ble der beregnet til 75 millioner NOK pr år.