Vaksinasjon og immunitet mot munnskurv

Etter at et dyr har hatt munnskurv vil det ha økt motstandskraft mot ny infeksjon. Hvor god denne beskyttelsen er, avhenger av immunresponsen i dyret og smittepresset. Vanligvis er dyrene beskyttet i 2-3 år etter å ha vært smittet.

Immunitet #

Immuniteten mot munnskurv oppnås ikke på grunn av dannelse antistoffer, men som følge av en såkalt cellulær immunreaksjon. På grunn av dette vil immunitet bare stimuleres som følge av en infeksjon. Enten etter gjennomgått sjukdom, eller som følge av vaksinasjon med en «levende» vaksine. Siden det ikke er antistoffer som gir beskyttelse, vil ikke immuniteten overføres gjennom råmjølk. Det vil si at lamma ikke er beskyttet selv om søya har hatt munnskurv eller er vaksinert før lamming.

Virus #

Munnskurv (orf, ectyma contagiosa) er forårsaket av et orf-virus som hører til i parapoxvirus-slekten. Det finnes ulike genetiske varianter av munnskurvviruset, men i forhold til mange andre virus er variasjonen forholdsvis liten. Ulike stammer av viruset kan gi forskjellig grad av symptomer, men siden alvorlighetsgrad er avhengig av både egenskaper ved viruset og motstandskraften til sauen, er sammenligning vanskelig. 

Selv om det er en viss variasjon mellom virusstammer er det stor grad av kryssbeskyttelse. Det vil si at gjennomgått infeksjon med en stamme vanligvis beskytter mot andre varianter. 

I de aller fleste tilfeller vil infeksjonen gå over av seg selv etter en måned. Problemet er at i løpet av denne tiden vil dyret ha nedsatt fôropptak og velferd, være utsatt for sekundære bakterielle infeksjoner og spre smitte.

Styrt smitte for å oppnå immunitet #

Enkelte besetninger velger, mer eller mindre bevisst, å ta inn smittede dyr i besetningen på høsten. Dette er en tid på året der smitte gjør minst skade, samtidig som infeksjonen gir økt beskyttelse av søyene neste vår. En slik praksis opprettholder imidlertid en smittebelastning som lamma utsettes for om våren.

Autovaksine  #

Vaksinering  #

Man kan vaksinere søyene i god tid før lamming og/eller vaksinere lammene. Hvilke dyregrupper som vaksineres, og på hvilket tidspunkt, vurderes ut fra historikk og sjukdomsbilde i den enkelte besetning.

En mer kontrollert form for immunisering kan oppnås ved at dyra smittes med virus på huden et sted hvor skorpene ikke er til plage eller lett smitter videre, eller ved at smittestoffet sprøytes inn under huden på dyret. Begge deler kalles vaksinering. 

Tradisjonelt har det i en viss grad vært brukt såkalte autovaksiner for å forebygge munnskurv. Dette er vaksiner laget av skorper fra dyr med utbrudd av munnskurv. Skorpene inneholder mye virus. Skorpemateriale knuses i en morter og blandes ut med saltvann og noen dråper antibiotika. Dette påføres i et risp i huden, oftest bak albuen eller på innsiden av låret. Viruset vil oppformeres i huden og det dannes en skorpe, samtidig som dyret utvikler immunitet.

Felles for begge vaksinetilnærmingene er at smittestoffet hele tiden vil finnes i besetningen som følge av at det dannes skorper som inneholder virus. Det er derfor ikke aktuelt å vaksinere i besetninger hvor det ikke er påvist smitte eller som kun har mindre problemer. Ved bruk av vaksine er det en risiko for å spre annen smitte i besetningen. Bruker man autovaksiner er det viktig at skorpematerialet som brukes kommer fra egen besetning, slik at man ikke introduserer smittestoffer utenfra. 

Likevel er det en viss fare for at man gjennom vaksineringen kan spre allerede forekommende smittestoff, særlig andre virus, i besetningen. Ved å bruke kommersielle utenlandske vaksiner er det en teoretisk mulighet for å introdusere nye ukjente smittestoff til Norge. Sannsynligheten for dette er blitt betraktelig mindre etter at det er utviklet nye metoder for påvisning av agens, men det kan ikke utelukkes. 

Vaksinestammen som finnes i vaksinen vil introduseres, men det er lite trolig at denne stammen skiller seg særlig fra de norske når det gjelder hvor alvorlig sjukdom den kan forårsake.

Vaksinering i norske besetninger #

I et forsøk i Norge på slutten av 1980-tallet ble det laget en forsøksvaksine mot munnskurv. Dessverre var den forurenset med BVD-virus, noe som førte til kasting hos drektige geiter som ble vaksinert. Effekten mot munnskurv var imidlertid god. Vaksinen ble gitt under huden, og fordelen med å vaksinere på denne måten er at det ikke dannes skorper som sprer og opprettholder smitten i miljøet. Dessverre finnes det ingen vaksiner på markedet som er godkjent for å gis på denne måten.

En mer kontrollert form for immunisering kan oppnås ved at dyra smittes med virus på huden et sted hvor skorpene ikke er til plage eller lett smitter videre, eller ved at smittestoffet sprøytes inn under huden på dyret. Begge deler kalles vaksinering. Man kan vaksinere søyene på høsten eller før lamming og vaksinere lammene før de blir smittet. Hvilke dyregrupper som vaksineres, og på hvilket tidspunkt, vurderes ut fra historikk og sjukdomsbilde i den enkelte besetning.

To typer vaksine #

Viruset som er årsak til munnskurv kan dyrkes i cellekultur og brukes i vaksiner. Det finnes flere kommersielle vaksiner mot munnskurv tilgjengelig på det internasjonale markedet. En type gis med vanlig sprøyte i muskulaturen, en annen type påføres i et risp i huden. 

Helsetjenesten for sau prøvde ut omtrent fire tusen doser av injeksjonsvaksinen «Echtybel vet» fra Boehringer Ingelheim i 2018. Resultatene viste at vaksinen ga god beskyttelse når den ble brukt sammen med andre smitteforebyggende tiltak. Det var færre lam som fikk synlig munnskurv og færre sauer med skurv på jur og spener. Beskyttelsen var ikke fullstendig og noen vaksinerte dyr fikk også symptomer, men disse var generelt mildere enn hos uvaksinerte. Den samme vaksinen ble tatt inn høsten 2019 og tilbakemeldingene har vært gode.

Vaksinen «Scabivax Forte vet» fra MSD har også vært brukt i noen besetninger. Dette er en vaksine som gis ved risp i huden, ofte bak frambeinet. Vaksineviruset vil oppformeres i rispet, danne en skorpe, og stimulere en immunrespons. 

Vaksinen har vært brukt i Storbritannia og Irland i mange år. Den er enkel å bruke, rimelig og har effekt. Ulempen er at viruset som finnes i skorpene vil føre til at smitten opprettholdes i besetningen. Det er derfor en fordel om vaksinerte søyer i tida etter vaksinering ikke går der hvor det er sauer i lamminga.

Vaksineregimer #

Ved første gangs vaksinering mot munnskurv i en besetning anbefales det å vaksinere de 2-3 yngste årgangene av søyene, og så årlig vaksinering av påsettlam. Siden det er en levende vaksine gis det én dose.

Vaksinen gir ikke livslang immunitet, men i praksis vil eldre dyr bli eksponert for munnskurv-virus fra miljøet og erfaringsmessig mindre utsatt for skurv på jur og spener.

Lam kan vaksineres fra de er to dager gamle, men dette er relativt arbeidskrevende og kostbart. I et kost-nytte perspektiv vil det nok for de fleste norske besetninger gi størst nytteverdi å vaksinere søyer for å forebygge skurv på jur og spener, for dermed å redusere risikoen for mastitt.

Det bør bare vaksineres i besetninger med problemer med munnskurv. Vaksinestammen av orf-viruset vil kunne spres i vaksinerte besetninger, særlig etter bruk av rispe-vaksine. Det er lite trolig at denne stammen skiller seg særlig fra de norske når det gjelder hvor alvorlig sjukdom den kan forårsake, men den bør ikke introduseres i besetninger hvor det ikke er smitte.

Tilgjengelighet av vaksine #

Det er ingen vaksiner mot munnskurv som er registrert i Norge, så det må søkes om spesielt godkjenningsfritak hos SLV. Echtybel vet 

Begge vaksiner har brukstillatelse fra Mattilsynet.