Sirkularitet og fôr

Sidestrømmene fra næringsmiddelindustrien #

Når en råvare som korn foredles til et næringsmiddel som mjøl eller øl oppstår biprodukter eller sidestrømmer, i disse tilfellene kli og mask. Ved produksjon av mjøl vil forholdet mellom mjøl og kli avhenge av utmalingsgrad, jo finere mjøl, jo større andel kli. Det mest ekstreme eksempelet på sidestrøm finnes ved produksjon av havremelk.

To tredjedeler av den opprinnelige havreråvaren ender opp som biprodukt, bare en tredjedel ender i havremelka. Produksjonen av havremelk er likevel for liten til at dette totalt sett blir et viktig biprodukt. Samlet sett utgjør sidestrømmene fra næringsmiddelindustrien en ikke ubetydelig andel av det samla fôrgrunnlaget til husdyra. FAO har beregnet at det utgjør 16 prosent av det samla forgrunnlaget til verdens husdyr.

Siden dette er sidestrømmer, er tilgangen styrt av etterspørselen etter hovedproduktet, tilgangen kan derfor variere både i et kort og langt tidsperspektiv. I verdikjeder der det er sidestrømmer med potensiell fôrverdi som ikke utnyttes, er det muligheter for å gjøre både denne verdikjeden og husdyrproduksjonen mer bærekraftig ved å begynne å utnytte biproduktene bedre.

Biprodukter i norsk kraftfôr  #

I overkant av 20 prosent av råvarene i de norske kraftfôret er biprodukter eller sidestrømmer fra produksjon av næringsmidler. Det inngår både innenlandske og importerte biprodukter i dette volumet. Rapspellets, som er pressresten som oppstår når rapsoljen er presset ut av rapsfrøene, er det viktigste biproduktet som bruks som kraftfôrråvare i dag og utgjør om lag 10 prosent av alle råvarene i kraftfôret.

Andre biprodukter brukt til fôr  #

En rekke sidestrømmer og biprodukter brukes til fôr direkte uten å inngå i kraftfôret. Om lag 10 prosent av alt fôr som brukes til svin er såkalt miljøfôr, som er en blanding av ulike biprodukter, inkludert feilproduksjon og retur fra næringsmiddelindustrien. En vesentlig del av disse er svært vannholdige. Miljøfôret er derfor et våtfôr som blandes på noen får sentrale anlegg og distribueres til svineprodusenter. 

Mask er kornresten fra brygging av øl og er vanlig brukt som fôrmiddel til storfe. Drank er resten fra spritproduksjon som også brukes som fôr i nærområdene til spritfabrikker. 

Når det ystes hvitost er restproduktet myse. Mysa kan enten kokes inn til mysost, tørkes til tradisjonelt mysepulver eller i økende grad foredles til proteinpulver, men overskuddet det ikke er grunnlag for bruke til slike produkter, brukes til fôr.  

Halm  #

Halm er et biprodukt fra kornproduksjonen både ved produksjon av matkorn og fôrkorn. Halmavlinga er normalt 150 til 300 kg per dekar avhengig av vekstsesong og kornart. Foredlingen av nye kornsorter har gjort halmavlinga relativt mindre sammenlignet med kornavlinga. Historisk har halm vært viktig i fôringa av drøvtyggere, men har noe mindre betydning i dag. Det er flere årsaker til dette; en liten del av drøvtyggerpopulasjonen er i kornområdene, intensiveringen, særlig i melkeproduksjonen gir mindre plass i for et lite konsentrert fôr som halm, og det legges stadig større vekt på halmens verdi på jordet som jordforbedring, gjødsel og erosjonsbeskyttelse. 

Nye sidestrømmer   #

Det finnes fortsatt sidestrømmer med stort potensiale som ikke utnyttes som fôr til matproduserende dyr, enten fordi de fortsatt blir avfall eller fordi de brukes på andre og i noen tilfeller mindre bærekraftige måter. 

Kjøttbeinmjøl er mjøl produsert på grunnlag av slakteavfall behandlet under høyt trykk og høy temperatur. Dette var historisk en svært viktig proteinkilde i fôret og en av forklaringene på at vi tidligere hadde langt mindre behov for import av proteinråvarer til kraftfôret. Omleggingen av kjøttbeinmjølprosessen i Storbritannia rundt 1980, med lavere trykk og temperatur, kombinert med betydelig forekomst av TSE-sjukdommer i øyriket, ble opphavet til kugalskapsepidemien i Europa (og delvis globalt). Et av de sentrale tiltakene for å stanse epidemien var å stanse all bruk av kjøttbeinmjøl som fôrråvare til matproduserende dyr. Kjøttbeinmjøl brukes fortsatt i stort omfang som råvare i fôret til hund og katt. 

I dag er situasjonen en annen, epidemien er over, kunnskapen om sjukdommen og de absolutte kravene ved produksjon av kjøttbeinmjøl er mye større. Dersom kjøttbeinmjøl igjen tillates brukt som fôrråvare til husdyr, vil det kunne dekke en vesentlig del av proteinbehovet og følgelig redusere avhengigheten av import av blant annet soya. Det vil være et betydelig bidrag til å gjøre matproduksjonen mer sirkulær.

Fiskeavfall og feilfangst dumpes fortsatt i havet i stor grad. Å få disse ressursene til land og utnytte dem som råvarer vil være et annet viktig bidra for å gjøre Norge mer selvforsynt med fôrprotein.