Mikromineralmangel

De viktigste mikromineralene for sau er kobolt (Co), kobber (Cu), Selen (Se) Jod (I), Jern (Fe), Sink (Zn) og mangan (Mn). I Norge er Co, Se og Cu (og i noen tilfeller I og Fe) de mikromineralene som gir mest problemer. For Co, Se, I og Fe er det snakk om mangeltilstander, mens det for kobber kan være risiko for både mangel og forgiftning, avhengig av geografisk område.

Samspillet mellom de ulike mineralene er komplisert. Nivået av ett mineral (i jordsmonnet, i fôret eller i dyret) påvirkes ofte av innholdet av andre mineraler. Et eksempel er molybden og kobber: mye molybden gir økt risiko for kobbermangel, mens lite molybden gir økt risiko for kobberforgiftning.

Innholdet av mineraler i grovfôr og beite avhenger av innholdet i jordsmonnet, av plantesammensetning og av forhold som påvirker opptak av mineraler i plantene (f.eks pH i jorda). Det er store variasjoner mellom områder når det gjelder risikoen for mangelsjukdommer hos dyra. Lokal kunnskap om jordsmonn og hvilke mangelsjukdommer man eventuelt ser i området, sammen med informasjon om tilførsel av mineraler gjennom gjødsling, kraftfôr og mineraltilskudd, er derfor viktig ved utredning av mistanke om mangelsjukdom. 

Diagnostikk av mangeltilstander

Mineralmangler kan påvises på grunnlag av:

  • Typiske kliniske symptomer - en klinisk diagnose bør i de fleste tilfeller verifiseres ved prøvetaking. Kliniske symptomer er omtalt under de ulike mangeltilstandene
  • Prøvetaking
  • Vurdering av respons på behandling/ tilskudd
  • Terapeutisk  - mest aktuelt ved akutt sjukdom, f.eks. behandling av lam med mistenkt Se/Vit E-mangel
  • Forebyggende - mest aktuelt i forbindelse med mer langvarige problemer som redusert tilvekst, f.eks. tvillingforsøk med Co-tilskudd

Ofte kan en kombinasjon av flere av disse metodene være nødvendig for å komme fram til en sikker diagnose. Hvilke metoder som er mest aktuelle avhenger blant annet av hvilken mineralmangel man mistenker, hvilket tidspunkt man kommer inn i problemstillingen, og hvor mye ressurser man vil legge i diagnostikken.

I tilfeller der mangeltilstanden allerede har manifestert seg klinisk, for eksempel ved dårlig tilvekst, kan prøvetaking være en god og rask diagnostisk metode. Man skal imidlertid være klar over at problemet kan ligge tilbake i tid, og dersom fôringa/mineralinntaket er endret i etterkant kan man risikere at prøvetaking ikke gir riktig svar. Et eksempel på dette er undersøkelse for vitamin B12 (koboltmangel). Vitamin B12 nivået i blod endrer seg raskt, og kobolt/ B12-mangel vil ikke komme til uttrykk i prøveresultatene dersom dyra for eksempel har fått kraftfôr før prøvetakingen.   

Ved vurdering av respons på forebyggende behandling/ tilskudd bør man fortrinnsvis ha en kontrollgruppe som ikke får det aktuelle tilskuddet. Man kan da sammenlikne kliniske symptomer og produksjonsresultater i ubehandlet og behandlet gruppe. Det kan også være aktuelt å ta prøver av begge grupper. Uten kontrollgruppe må man som oftest sammenlikne resultatene med forrige sesong, og risikerer at eventuelle forskjeller skyldes helt andre faktorer enn tilskuddet.

Utvikling av mineralmangler

En klinisk mikromineralmangel kommer i de fleste tilfeller etter lengre tid med utilstrekkelige mengder av mineralet i fôret. Grunnen til dette er at det finnes ulike mineralbeholdninger i kroppen. I lagerbeholdningen lagres mineralene i perioder med rikelig tilførsel. For eksempel er leveren lagersted for blant annet kobber, kobolt og selen. Mineralene finnes i tillegg i en transportbeholdning. Et eksempel på dette er det kobberholdige enzymet ceruloplasmin, som står for transporten av kobber ut i ulike vev. Til sist har man den funksjonelle beholdningen, som er den delen av mineralene som er bundet opp til enzymer og lignende som har en direkte funksjon i kroppen. For kobolt finnes den funksjonelle beholdningen i enzymer i karbohydrat-metabolismen, mens det for kobber er en rekke enzymer med et vidt spekter av funksjoner, deriblant et enzym (thiol oxidase) som påvirker ullproduksjonen.

I en skjematisk modell vil man ved utviklingen av en mangeltilstand først tappe lagerbeholdningen, så transportbeholdningen, før den funksjonelle beholdningen til slutt reduseres. Produksjonstap vil da i teorien først oppstå etter at lagerbeholdningen er brukt opp, og kliniske symptomer på mineralmangel være relatert til at den funksjonelle beholdningen blir for lav. I praksis ser man imidlertid ikke alltid samme skjematiske utvikling av en mineralmangel.  Det er også variasjon mellom ulike sporelementer. For eksempel vil nivået av selen i blod variere med tilførsel gjennom fôret, mens nivået av kobber i plasma holder seg ganske stabilt hvis tilførsel og lagerbeholdninger er tilstrekkelige. Det er nyttig å vite hvilken beholdning man måler med ulike analyseparametere, men i praksis kan både blod- og leververdier være verdifulle for å vurdere nivået av mikromineralene og risikoen for mangelsjukdom. Det er også andre faktorer som kan virke inn på utviklingen av mangelsjukdom, og det kliniske bildet er derfor avgjørende for relevansen av de målte verdiene.

Prøvetaking

Jord og fôrprøver

Fôret er dyras hovedkilde til mineraler. Prøver av jord og planter/fôr kan si noe om risikoen for underdekning og behov for tilskudd. Det finnes anbefalte normalverdier for mineralinnhold i fôr til sau, og fôrprøver kan være viktige i planleggingen av fôringen da de gir informasjon som gjør det mulig å justere fôring og eventuelle tilskudd. Slike prøver gir derimot begrenset informasjon om den reelle situasjonen i dyret. Det er mange faktorer som påvirker inntak og opptak av mineraler, deriblant fôropptak, kjemisk formulering av mineralet og innhold av andre mineraler. Jord- og fôrprøver er derfor generelt ikke godt egnet til å vurdere om det foreligger en mangel i dyret.

Blod og vevsprøver

Ved utredning av mineralmangler trenger man analyser som sier noe om den faktiske situasjonen i dyret. Det mest aktuelle er blodprøver eller vevsprøver, vanligvis fra lever (aktuelt for Cu, Co og Fe). Generelt sier leverprøver noe om lagerbeholdningen, mens blodprøver sier noe om transportbeholdningen eller den funksjonelle beholdningen.

Blodprøver har den fordelen at de enkelt kan tas av levende dyr. Leverbiopsi på levende dyr er også mulig, men gjøres sjelden i felt. Vevsprøver er mest aktuelt fra døde dyr, enten i forbindelse med obduksjon eller ved slakting.

Obduksjon

Makroskopisk og histologisk undersøkelse kan være viktig i mange tilfeller, og vil blant annet kunne avdekke muskeldegenerasjon hos lam og alvorlige tilfeller av koboltmangel (“hvitleversjuke”). Ved jodmangel hos spelam vil størrelsen/ vekten på skjoldbruskkjertelen øke.  

Hva skal man undersøke for?

Alle analyser koster. Man må derfor vurdere hvilke undersøkelser som er mest relevante.

Tabellen nedenfor viser aktuelle analyser og viktige forhold ved uttak og forsendelse for de tre mest aktuelle mikromineralene (Co, Cu og Se). Det er viktig å forholde seg til det enkelte laboratoriets instruksjoner om prøvetaking og forsendelse.

 

Mineral

Prøve

Merknad

Kobber

Kobber i serum

 

 

Reduseres ikke i prøvene over tid, men bindes ved koagulasjon. Prøven bør om mulig sentrifugeres før innsending. Aller best å sende inn serum. Prøven tas i glass uten tilsetning (rød kork).

Ceruloplasmin i serum

Reduseres i prøven over tid. Prøven bør derfor sendes inn med post over natten.

Kobber i lever

Biopsi eller organ sendes inn.

Kobolt

Vitamin B12 i serum

Tas i glass uten tilsetning (rød kork)

Sendes med post over natten

 

Kobolt i lever

 

 

Biopsi eller organ sendes inn

Selen

Gluthathion peroksidase

 

 

Tas i glass med heparin (grønn kork)

GPx er aktive enzym som hemmes ved lave temperaturer àprøven må fryses ned umiddelbart og ankomme nedkjølt/frossen

 

Lite egnet til å måle kortvarige endringer i tilførselen av selen

Selen i blod

Frossen plasma eller serum.

Selen i lever

 

 

 

Tabellen viser noen laboratorier som kan være aktuelle å bruke for analyse av mineralprøver. For analyse av mineraler i blod eller organer kan det være aktuelt å bruke laboratorier i utlandet, men man skal være oppmerksom på at det kan være restriksjoner på forsendelse av biologisk materiale til utlandet. Sjekk retningslinjene for behandling av prøvene med det aktuelle laboratoriet, men en generell huskeregel er at vevsprøver for mineralanalyse om nødvendig kan fryses.

 

Aktuelle laboratorier:

 

Norges miljø og biovitenskapelige universitet (NMBU), institutt for produksjonsdyrmedisin, seksjon for småfeforskning, Sandnes

http://www.nmbu.no/tjenester/laboratorietjenester/sm-feseksjonen-hoyland

 

Analyserer vitamin B12, ceruloplasmin og gluthathion peroxidase. Har ikke analysetilbud for mineraler i blod eller lever.

 

Ta alltid kontakt med laboratoriet før innsending av prøver.

Veterinærinstituttet

 

Analyserer ikke lenger for mineraler i vevsprøver, men kan evt. henvise deg videre til andre laboratorier. Ta kontakt med VI for nærmere informasjon

SVA (Statens veterinärmedicinska anstalt, Sverige)

http://www.universitetsdjursjukhuset.se/sv/klinisk-kemiska-laboratoriet/

 

Har blant annet analyser for selen i både helblod, plasma og organer

Veterinærhøgskolen i Hannover (Tierärztliche Hochschule Hannover)

http://www.tiho-hannover.de/kliniken-institute/kliniken/klinik-fuer-kleine-klauentiere-forensische-medizin-und-ambulatorische-klinik/service/labor/

 

Se nettsiden for mer informasjon

Laboklin

http://www.laboklin.com/pages/html/en/Products/haematologie.html

 

http://www.laboklin.de/pages/html/dk/contact/nordic_countries.html

Tysk laboratorium med norsk postadresse for innsending av prøver:

LABOKLIN

c/o Nielsen

Øvre Dagali 7

NO-1621 Gressvik

Dersom anamnese og kliniske funn tyder på en eller få årsaksfaktorer kan det være lurt å starte med å undersøke dette. Ofte kan imidlertid årsaken til dårlig tilvekst være uklare og det er flere aktuelle årsaker. NMBU, Seksjon for småfeforskning, Sandnes, har en “vantrivselsprofil” som inkluderer undersøkelse for blant annet Cu, GSHPx (Se) og vit B12 (Co), Fe, Zn i tillegg til hematologi og undersøkelse av en del klinisk kjemiske parametere.  Analysen koster 260,- per dyr (pris per 2012) og de anbefaler prøver av minst 5-6 dyr.

I tillegg kan obduksjon av avlivede eller selvdøde dyr, parasittologiske undersøkelser m.m. være aktuelt for å komme frem til en diagnose.

> Hvilke dyr skal man ta prøve fra

Man ønsker oftest å vurdere mineralstatus på flokknivå. Da er det viktig å velge dyr som man forventer har mineralnivåer som er representative for flokken. Infeksiøse sjukdommer, stress, feber, endokrin dysfunksjon, traumer m.m. kan påvirke nivåene av mineraler i vev og blod. For å evaluere mineralstatus i en flokk bør man derfor ta prøver av et representativt utvalg av “gjennomsnittlige” dyr heller enn av sjuke enkeltindivider.

> Antall prøver

Referanseverdiene er basert på et visst antall prøver, avhengig av hvor stor den normale variasjonen er innad i en flokk. Man bør derfor forhøre seg med laboratoriet før man tar ut prøver.

Hvor mange prøver man trenger vil være avhengig av hvilke mineraler man ønsker å måle og hvor uttalt mangelen er.  Som et minimum bør man ta prøver av 5-6 representative dyr 

For enkelte mineraler, for eksempel selen, er det stor variasjon i nivået mellom flokker, men mindre variasjon i nivåene innad i en flokk. Dette forteller oss at fysiologiske tilstander i mindre grad påvirker selennivåene i kroppen. Det er primært innholdet av selen i fôret som påvirker nivåene i dyra. Selenverdien til enkeltindivider er derfor forholdsvis representative for hele besetningen.

For andre mineraler, som for eksempel kobber, finner man store variasjoner innad i flokken og mindre forskjeller mellom flokker. Dette forteller at kobbernivået i blodet i stor grad blir påvirket av ulike fysiologiske tilstander. Blodprøver av syke dyr vil derfor ikke gi et representativt bilde av kobbernivåene. Når en måler blodkonsentrasjonen av mineraler med store variasjoner innad i flokken bør en helst ha et høyere antall prøver. For kobber angis at det bør tas prøver av minst 10 – 15 dyr (Herdt et. al 2011).

> Tidspunkt for prøvetaking

Tidspunkt for prøvetaking avhenger av hvilket mineral som er aktuelt, hvor omfattende mangelen er og hvilken beholdning parameteren vi måler forteller noe om. Dette betyr at når man måler lagerbeholdningen (f.eks kobber i lever) vil man kunne påvise mangeltilstanden tidligere enn om vi måler funksjonell beholdning. Da man av praktiske årsaker som regel velger blodprøver, er det ofte transportbeholdningen vi måler. Dette betyr at når man måler disse parameterne bør man vente lengre før man tar prøver, eller at et negativt prøvesvar må tolkes i lys av prøvetakingstidspunktet.

Vurdere respons på tilskudd (behandlingsforsøk)

Respons på tilskudd kan vurderes ved å sammenligne en gruppe dyr som får det aktuelle mineraltilskuddet med en kontrollgruppe som ikke får tilskudd. Effekten av tilskuddet kan vurderes ved å sammenligne gruppene med tanke på en eller flere variabler man forventer vil påvirkes av tilskuddet, f.eks tilvekst (g/dag).

Et slikt behandlingsforsøk i en enkeltflokk kan være aktuelt når:

  • Man mistenker mineralmangel som årsak til problemet, og ønsker å forebygge produksjonstap samtidig som man ønsker å komme nærmere en sikker diagnostikk (gjerne i kombinasjon med blodprøvetaking av ubehandla kontrolldyr).
  • Når man ikke får et konklusivt svar etter å ha målt blodparametrene (særlig aktuelt for kobber fordi det skal omfattende mangler til før man ser endring i blodverdiene)
  • For å vurdere effekten av et mineraltilskudd når man tidligere har påvist mangeltilstand 

Dersom man gir tilskudd til alle dyrene, uten å ha en kontrollgruppe, må man ofte sammenlikne med historiske data, og risikerer at eventuelle forskjeller skyldes andre faktorer enn behandlingen. Den ubehandlede gruppen (kontrollgruppen) er derfor avgjørende for en mest mulig korrekt tolkning av effekten av tilskuddet.

En mye brukt metode er tvillingforsøk. I et tvillingforsøk får det ene av lamma i et tvillingpar tilskudd av et gitt mineral, mens det andre går ubehandlet (kontroll). Fordelen med å bruke tvillingpar er at gruppene man sammenligner er like med hensyn på alder, kullstørrelse, morseffekt o.s.v. 

Hvilken effekt man kan forvente av et tilskudd vil variere fra mineral til mineral, og med hvor uttalt mangeltilstanden er. Når det gjelder koboltmangel og effekt av kobolt-tilskudd på tilvekst, fant Ulvund (1990) i sine forsøk en forskjell i levendevekt på mellom 8 og 17 kg mellom behandlede og ubehandlede lam, avhengig av hvilket tilskudd som ble brukt. Et så stort utslag kan man imidlertid ikke forvente å finne i alle flokker, det vil avhenge av graden av mangel. Vi vet lite om forventet effekt på tilvekst av f.eks kobber og selen, men den forventes å være vesentlig mindre. Jo mindre forskjellene er, jo flere dyr trenger man for å påvise forskjeller mellom gruppene. Har man få dyr er det større sannsynlighet for at forskjeller (eller manglende forskjeller) mellom gruppene skyldes tilfeldigheter.  

> Når er behandlingsforsøk godt egnet

Behandlingsforsøk vil være godt egnet når man forventer store utslag i variabelen man måler, variabelen er hyppig forekommende og lett å måle. For eksempel kan behandlingsforsøk være godt egnet til å måle forskjeller i tilvekst, da vekt er en kontinuerlig variabel som kan måles på alle dyr. Dersom man forventer at utslaget i tilvekst er stort, er behandlingsforsøk godt egnet selv i relativt små flokker. Er forventet effekt liten trenger man mange dyr for å påvise forskjeller.

Dersom tilskuddet forventes å påvirke f.eks. lammedødelighet, som angår et fåtall individer, er et behandlingsforsøk i en enkeltbesetning mindre egnet. I slike tilfeller trenger man et svært stort antall dyr for å kunne påvise forskjellene, og slike forsøk egner seg dermed best i større undersøkelser der det inngår flere besetninger. 

> Hvilke dyr skal man ha med i behandlingsforsøket

Mange faktorer kan påvirke effektmål som tilvekst hos lam. Gruppene må derfor være mest mulig like. Tvillingforsøk er som nevnt en måte å få til dette må. Tvillinglam (og trillinglam) har forholdsvis likt genetisk materiale og lever i et likt miljø. 

Dersom man skal gjøre registreringer på voksne dyr, eller det av praktiske årsaker er vanskelig å lage tvillingforsøk, kan man dele flokken inn i grupper på andre måter. Mest aktuelt er det å dele flokken inn i søyegrupper. Det er da viktig at gruppene blir så like som mulig (lammetall, hold, alder, beiteforhold osv.). Dette kan man oppnå enten ved ulike former for randomisering (tilfeldig fordeling), eventuelt ved å matche individer. Dersom man kun har et begrenset antall kontrolldyr kan det være aktuelt å velge ut disse tilfeldig, men de bør være representative for flokken (“gjennomsnittlige”).

> Valg av tilskudd/ behandling

Tilskuddet bør være mest mulig målrettet i forhold til hva man mistenker/ ønsker å undersøke. Ved klinisk mistanke om en spesifikk mangel, bør dette mineralet tilføres alene.

Det er viktig å forsikre seg om at mineraltilskuddet som benyttes inneholder store nok mengder av det aktuelle mineralet til å kunne rette opp/forebygge en (alvorlig) mangeltilstand.

Tilskudd må være relativt enkelt å gi, og det må være mulig å la kontrollgruppa gå ubehandlet. Dosering til enkeltindivider er det sikreste. Tilskudd som doseres på gruppenivå (f.eks i fôr) kan gi individuelle variasjoner i inntak, noe som må sees på som en mulig feilkilde. For de mineralene som gis i beiteperioden, er det en forutsetning at kontrolldyrene går på samme beiter som de behandlede, for at sammenligningen skal bli riktig.  

Tabellen under viser fordeler og ulemper ved å gi henholdsvis enkelt-mineraltilskudd og multimineraltilskudd i et behandlingsforsøk

Mineraltildeling

Fordeler

Ulemper

Enkelt-mineraltilskudd

tilskudd av et enkelt mineral

Man får undersøkt effekten er av det valgte mineraltilskuddet, noe som kan gi en spesifikk diagnose.

Får ikke fram “samvirkninger” mellom mineraler.

Ved mistanke om mangel på flere mineraler må man evt. gjøre undersøkelser i flere sesonger eller ha flere forsøksgrupper.

Multimineraltilskudd

tilskudd av flere mineraler samtidig

Man får undersøkt effekten av det/de aktuelle multimineral-tilskuddet. I en situasjon der man ønsker å unngå produksjonstap i en utredningsfase kan dette være gunstig spesielt hvis man ikke har noen klar klinisk mistanke. Bruk av multimineraltilskudd krever imidlertid tilleggsundersøkelser for å spisse tiltak til senere år.

Samvirkningseffekt mellom en del mineraler kan bedre effekten av hvert enkelt tilskudd, noe som kan tale for å gi flere mineraler samtidig. En slik samvirkningseffekt sees blant annet mellom selen og jod.

Man vet ikke hvilket mineral man eventuelt får effekt av. Man får dermed ikke spesifikk kunnskap til å kunne sette inn mer målrettede tiltak. Nærmere undersøkelser vil være nødvendig for en presis diagnostikk. 

 

> Analyse av data

De ulike behandlingsgruppene sammenliknes med hensyn på de valgte effektmålene. I noen tilfeller kan det også være interessant å undersøke undergrupper (for eksempel om det er forskjeller i effekt hos ulike aldersgrupper).

Spesielt dersom man har få dyr og små forskjeller mellom gruppene må resultatene tolkes med forsiktighet.

> Feilkilder

Ved bruk av f.eks mineralboluser er det en mulighet for dyra “gulper opp” bolusene, og man dermed ikke får noen effekt. På en del boluser blir det etter en tid dannet et utfellingsbelegg som hindrer effektiv frigiving av mineralet. For å unngå dette oppgis det fra enkelte produsenter at man kan legge ned andre mineralboluser samtidig (f.eks selen samtidig som kobolt). Man bør sette seg inn i produsentens anbefalinger og følge disse.

Bruk av mineralpulver i fôret el.l vil kunne føre til at dyr som spiser lite, eller som taper i kamp med andre individer, kan få i seg lite av tilskuddet, mens andre dyr kan få i seg for mye.

Før man konkluderer med manglede effekt er det derfor viktig å utelukke feilkilder og det kan være nyttig å ta blodprøver for å sammenligne mineralnivåene hos behandla og ubehandla dyr.

 

Kilder

Herdt T. H, Hoff B., (2011)  The use of blood analysis to evaluate trace mineral status in rumintant livestock, Vet Clin Food Anim 27, 255-283

Sivertsen T., Lierhagen S., Waaler T., Bernhoft A., Garmo T.H., Steinnes E.,(2009) Sporelementer i lever fra sau, lam og kjøttfe i Norge – variasjon etter beitested og andre faktorer. Husdyrforsøksmøtet 2009, s. 519-522.

Siversten T., (2012) Sporelementforsyningen til sau – er det forskjell på ulike deler av landet? Praksisnytt 3, 2012, 14-17

Suttle N.F., (2010) kap 3: Assessing and Controlling mineral status in livestock, Mineral Nutrition of Lifestock, 4th edition, 39-51

Ulvund M.J., (1990) Ovine white-liver disease. Manifestations of cobolt/vitamin B12 deficiency in lambs. Doktorgradsavhandling (Dr. med. vet.), NVH, Oslo

Ulvund M.J., (2012) Mangelsykdom som årsak til redusert tilvekst hos lam. Praksisnytt 3, 2012, 6-12

Relaterte artikler

Sjukdommer